Kapittel 1

Frå «Viddas gull» til gull på Vidda

BIEDJOVÁGGI, GUOVDAGEAIDNU/KAUTOKEINO

Innhald

Privat og statlig malmleiting
Fangel startar opp
Distriktsutbygging?
Ikkje for enker og faderløse
Kor skal gruva ligge?
Over vatn og hei
Strid om konsesjon
Forgifta rein
Langvarig erstatningssak
Problem med produksjonen
Frå jubel til kritikk
Sydvaranger overtar
Driftskvile og ny drift
Gull og sjeldne metall
Bidjovagge gruver som arbeidsplass
Kven jobba i Biedjovággi?
Biedjovággi og lokalsamfunnet
Ny stopp og nedlegging
Opprydding
Revegetering
Varige skadar?
Ny æra?
Kven er Arctic Gold?
Utvinningsrett frå 2011
Sametinget og reindrifta skriv intensjonsavtale
Planprogram på høring
Uventa nei i kommunestyret
Omkamp
Opp på riksplan og internasjonalt
Juridisk nøtt
Underskotsselskap kjøper underskotskommune
Dei gode hjelparane
Er alt til sals?
Det endelige nei?
Samepolitikarar for og mot
Omkamp igjen
Ikkje bare Arctic Gold på vidda
Vegval i fortid og framtid

Langt inne på Finnmarksvidda står det eit merkelig lågt, rundt bygg. Om ein tittar inn gjennom ei av opningane i muren, ser ein tusenvis av steinstenger pakka i rammer. Det er boreprøver som er tatt under diamantboringar gjennom mange år.

Det veks ikkje mye her, 700 meter over havet, men nok til at ein ser ein tydelig forskjell på terrenget i eit område rundt og nord for dette bygget og på vidda rundt. Nokre av åsane er ikkje åsar, men gigantiske haugar av gråberg. Vatna her er ikkje fiskevatn, men gamle dammar og gjenfylte dagbrot frå gruvedrifta i periodane 1969-75 og 1985-91.

Det var gruva som førte til at det blei bygd veg her, men sidan har vegen og blitt nytta av reineigarar, rypejegerar og molteplukkarar. Sjølv hører eg til siste kategorien og etter ein tur etter «viddas gull» i august 2006 fann kona mi og eg på at vi skulle kjøre ein tur til enden av vegen. Inne i det gamle gruveområdet ropar ho «Stopp!» og viser meg fargane i bekken i myra. Så vi tok fram fotoapparatet og nokre av bilda vi tok ser du her.

Eit par år etterpå byrja noko å skje. Koppar- og gullprisane for til værs på verdsmarknaden. Enno ein gong kasta gruveselskap auga på kopparet og gullet i Biedjovággi [1]. Det dukka opp ein svenske som hadde kjøpt opp rettane av nokre andre svenskar, og før vi visste ordet av det fikk kommunen presentert eit utkast til planprogram for ny gruvedrift i Biedjovággi.

På denne tida sat eg i styret for lokallaget av Naturvernforbundet, og vi var blant dei som fikk planprogrammet til høring. Og jo meir vi las og jo meir vi snakka med folk som hadde jobba i gruvene og brukt området til reindrift og friluftsliv, jo fleire spørsmål stilte vi, både ved den drifta som hadde vore og ved den som no blei planlagt.

Privat og statlig malmleiting

Heilt frå mellomkrigstida har det vore kjent at det er bergartar med kopparmalm i grenseområdet mellom Guovdageaidnu[1] og Nordreisa (Ráisa). Det førte likevel ikkje til noko vidare før først på 1950-talet, da tre reindriftssamar som hadde funne stein med kopparmalm bestemte seg for å levere nokre prøver til konsul Gudleif Holmboe i Tromsø (Romsa). Mens reindriftssamen Mons Petter som fann malmen i Sulitjelma har blitt æra både med gruvenamn og festival, har det vore lite blest om dei som fann malmen i Biedjovággi. Det er derfor på tide å trekke fram namna Aslak Persen Siri (Begen Ailu), Anders Nilsen Juuso (Nigon Anta) og Aslak Nilsen Sara (Hestas Aja). I 1953 tok Holmboe ut 71 mutingar. Det tok mange år før reindriftssamane fikk noko betalt for funnet. I mellomtida var ein av dei allereie død, dei to gjenlevande fikk da utbetalt ein liten sum av Holmboe, det skal ha vore omlag 20 000 kr. til kvar av dei.

Holmboe samarbeida først med det svenske Boliden Aktiebolag, som gjorde geologiske undersøkingar. Men staten ville ikkje gi Boliden konsesjon til drift. Industridepartementet ville ikkje binde seg til eit utanlandsk selskap og ville at staten sjølv skulle stå for undersøkingar og evt. drift. (Det var da det, og ikkje no!) I 1955 selde Holmboe rettane til staten. I boka Den samiske nasjon kommenterer Per Otnes denne handelen slik: «De samene som først fant malmen, ble kjøpt ut for en slikk og ingenting av en spekulant i Tromsø, en viss konsul Holmboe. Han har siden solgt bergrettighetene han høkra til seg til Staten. I alt vil Holmboes spekulasjon innbringe han 1,3 mill. kroner [2]. Det må en si er bra betaling for en så å si helt arbeidsfri forretning. Spekulanten har vel knapt satt sine bein på den malmen han kjøpte og solgte med så stor vinning.»[3]

Allereie no blei utsiktene til gruvedrift på Finnmarksvidda viden kjent. Så kjent at i ei bok som kom ut i 1954, og som handlar om noko heilt anna[3a], blir det til samanlikning stilt spørsmålet: «Ser halve Finnmark med forventning frem til eventuell gruvedrift i Kautokeino?» Den gruvedrifta ein allereie da såg for seg blei sett som ei viktig nasjonal satsing og samanlikna med etableringa av jernverket i Mo og smelteverka på Vestlandet. Det var tenkt som ein del av den store industrireisinga i etterkrigstida.

Det blei oppretta eit eige statlig organ, Kautokeino Kobberfelter, Statens Undersøkelser (KKSU), som i 1956–59 dreiv overflateundersøkingar og i 1960–62 underjords forsøksdrift. I 1963 uttalte KKSU at det ut frå undersøkingane ikkje var forretningsmessig grunnlag for bergverksdrift. Da overtok Norges Geologiske Undersøkelse (NGU), som tre år seinare kom til motsett konklusjon, i første rekke på grunn av at kopparprisen på verdsmarknaden da var dobla. NGU sine berekningar bygde på at kopparprisen ville fortsette å stige, mens det skulle vise seg at det var det motsette som skjedde. Fram til 1966 blei det diamantbora fleire tusen meter hol og brukt 13,1 mill. kr. på undersøkingar. Det var da kartlagt 3,6 mill. tonn malm, som ein meinte gjennomsnittlig inneheldt 1,8 % Cu. Denne berekninga skulle vise seg å vere alt for optimistisk.

Under forsøksdrifta blei det sprengt ut ei sjakt skrått nedover i berget. Malmen blei undersøkt av geologar på staden, bare nokre mindre prøver blei tatt med for nærare undersøking.

Kven har gjort kva i Biedjovággi?

Tid	Selskap	Rett /aktivitet	Resultat
1953–55	Holmboe / Boliden	muting	Seld fordi Boliden ikkje fikk konsesjon
1955–63	Staten – KKSU	forsøksdrift	Vurdert ulønsamt
1963–66	NGU	undersøking	Vurdert lønsamt
1966–73	Fangel (Bleikvassli)	drift frå 1968, konsesjon frå 1971	Underskot
1973–84	Sydvaranger	drift 1973-75, deretter driftskvile	Underskot
1984–96	Outokumpu (frå 1988 gjennom Norsulfid)	drift 1986–91, konsesjon frå 1985	Overskot
– 1997	Geologiske Tjenester / Hendricks Minerals of Canada	malmleiting
2006-10	IGE Nordic AB	malmleiting
2010–	Arctic Gold	utvinningsrett	Planprogram avvist av kommunen, prosessen stoppa inntil vidare

Fangel startar opp

Industridepartementet ba norske gruveselskap om å vurdere drift i Biedjovággi, og i 1966 starta forhandlingar med fem interesserte selskap. Fire av dei trekte seg, da dei ikkje vurderte det som lønsamt. Blant dei var AS Sydvaranger. Til slutt sto eitt igjen, Bleikvassli gruver som var eigd av den danskfødde forretningsmannen Holger Fangel. Han hadde til saman 4–5 selskap som frå kontor i Oslo dreiv malmleiting og utvinning i Nord-Noreg.

I 1966 blei spørsmålet om gruvedrift i Biedjovággi diskutert i Norsk Sameråd, som understreka at «det selskap som får konsesjon på gruvedriften i Biedjuvaggi bør tilpliktes å betale erstatning til de reineiere som evt. får sine reinbeiter innsnevret og/eller må legge om sine flytteveier.»[4] Under denne føresetnaden var fleirtalet i rådet positive til etablering av gruva, det var bare Aslak Loso frå Guovdageaidnu som argumenterte mot.

I 1967 gav regjeringa tilslutning til at staten samarbeida med AS Bleikvassli Gruber om drift. I september 1967 la AS Bleikvassli Gruber fram ein grundig Plan for utnyttelse av kobberfelter i Troms og Finnmark. Planen dreidde seg vesentlig om Biedjovággi, og inkluderer budsjett for investeringar og drift. Samtidig kjem det fram at selskapet ser dette som ein start på ei omfattande utbygging av koppargruver i Troms og Finnmark, og at ein forventar at det nye selskapet dei vil opprette vil få overta alle Staten sine mutingar i Troms. Dei mutingane som A/S Bleikvassli Gruber allereie hadde i Troms skulle og overførast til det nye selskapet. Dette blei seinare omgjort slik at desse blei tilbakeført til Bleikvassli.

Distriktsutbygging?

Politikarane framstilte gruveplanen som eit distriktsutbyggingstiltak, og var opptatt av at dette skulle gi arbeidsplassar til Guovdageaidnu over lang tid. Selskapet hadde derimot andre tankar: «Særlig på et ensomt sted som Bidjovagge, langt inne på Finnmarksvidda, mer enn 700 meter over havet så langt mot nord, må det være riktig å avbygge en malmforekomst etter dens optimum av økonomi og ikke trekke beskjeftigelsen der ut i lenger tid, men heller tilstrebe oppbygging av fortsatt virksomhet på steder hvor naturen gjør tilværelsen lettere.»[5]

Endelig vedtak blei fatta i Stortinget 07.06.1968.[6] I Stortinget var det tverrpolitisk semje om oppstarten, det var bare eit lite mindretal som ønska at staten skulle gå inn som 50 % eigar. Under stortingsdebatten kom fleire representantar inn på forholdet til reindrifta, og at reindrifta måtte få erstatning etter skjønn. Nokre representantar nemnde at det burde gjørast førebyggande tiltak, men dette kom ikkje inn i vedtaket, og ingen tok opp krav om at forholdet til reindrifta måtte inn i konsesjonsvilkåra.

Sjølv om gruva var privat eigd, var staten sterkt inne i finansieringa. Det var allereie gjort stor malmleiting på staten si rekning, så Fangel kom langt på veg til dekka bord. Av investeringane på 35 millionar kr. blei 30 mill. finansiert gjennom statsgarantiar og lån, bl.a. gjennom Distriktenes utbyggingsfond. Det blei inngått ein avtale mellom Staten v/ Industridepartementet og A/S Bidjovagge Gruber, som omfatta overføring av statens bergrettar i området for 50 år, samt kva avgifter som skulle betalast, finansieringsplan og ikkje minst at staten betalte for vegen nesten heilt fram til gruva.

Ikkje for enker og faderløse

AS Bidjovagge Gruber blei oppretta med konstituerande generalforsamling 19.06.1968. Staten oppnemnde eitt av styremedlemmane, det blei lensmann i Guovdageaidnu, Arvid Dahl. Alle dei andre styremedlemmane var busett i Oslo eller Bærum. I samband med generalforsamlinga blei det halde ein stiftelsesfest. Av omlag 70 innbedne gjester var Dahl den einaste frå Finnmark. Elles var det i tillegg til dei fremste i Fangel-selskapa representantar for alle organa som det var viktig å halde seg inne med, som Distriktenes Utbyggingsfond, Norges Industriforbund, Industridepartementet, Arbeidstilsynet, NGU, Utanriksdepartementet, Vegdirektoratet og Bergmesteren. For å sikre positiv omtale var også 4 redaktørar eller journalistar inviterte.

Fangel hadde gode kontaktar i leiande krinsar, og sikra seg støtte til prosjektet: «Turen med helikopter innover vidda og befaringen av Bidjovagge sammen med statsminister Borten og finansminister Myrvold ble også vellykket så jeg tror det er blitt øket interesse og sympati for utbyggingen.»[7] Året etter hadde Fangel invitert sjølvaste kronprinsparet på besøk i Biedjovággi. I den samanhengen skreiv han til det lokale styremedlem som skulle ordne arrangementet: «Da Turisthotellet ikke kan påta seg å låne oss betjening til servering i Bidjovagge, må vi finne en annen ordning, og spekulerer på om det kan være noen same-jenter i bunad som ville synes at det ville være moro å besørge serveringen ved en slik anledning.» [8] (Mi utheving. SL)

Staten hadde ønskt norske drivarar av gruva, og Fangelselskapa hadde som regel at alle aksjonærane måtte vere norske statsborgarar eller norske aksjeselskap eller institusjonar. Frå starten var alle aksjane eigde av Fangel sine selskap, A/S Bleikvassli Gruber, Bergverkselskapet Nord-Norge A/S og Fangel & Co A/S, men allereie eit av dei første styremøta gikk ut med tilbod til fylke og kommunar om å overta inntil 40 % av aksjane til pari kurs, «men med påpeking av risikomomentene med grubedrift, særlig i en marginal forekomst på Finnmarkvidda så at det av den grunn ikke anses tilrådelig å foreta noen alminnelig bekjentgjørelse av tilbudet slik at enker og faderløse kunne føle seg oppfordret til å satse penger i slike aksjer.» Noko seinare blir tilbodet utvida til også å gjelde Staten og «interesserte arbeidere og funksjonærer».

I oktober 1968 kunne selskapet melde at «Finnmark fylke, Troms fylke og Kautokeino kommune har vist foretagendet sin sympati ved hver for seg å ønske å overta aksjeposter på kr. 5000.» [9] Til saman klarte selskapet å selje 83 aksjar. Dette kommenterte Holger Fangel slik: «så sitter vi igjen med 4917 aksjer og således de fleste muligheter og brorparten av risikoen. Vi klager ikke over det, men hvis det en gang i fremtiden skulle gå tilnærmelsesvis slik med Bidjovagge-selskapet ... at det kan utdeles uvanlig stort aksjeutbytte, vil vi frabe oss misunnelse fra de som ikke har tatt risiko med å benytte vårt tilbud om å være med Bidjovagge med pari kurs ved starten.» [10] Seinare vedtok styret i selskapet å tilby aksjar til den lokale sameforeninga (Guovdageaidnu sámiid searvi) og flyttsamelaget (Guovdageainnu johttisápmelaččaid searvi). Sameforeninga var ikkje interessert, men flyttsamelaget sa seg interessert i å overta 1/10 av aksjane, under føresetnad av at dei fikk eit lån frå staten på 500 000 kr. til dette. Flyttsamelaget søkte Industridepartementet om eit slikt lån.[11] Fangel var svært positiv til dette og meinte «det av flere grunner kanskje kan være heldig for bedriften og det lokale samarbeide å ha denne sameorganisasjon som medinteressent.» At flyttsamelaget var interessert i å kjøpe aksjar kan virke noko merkelig sett i lys av at laget eit par år tidligare hadde uttalt seg svært negativt om gruveplanane. Det ser ikkje ut til at det blei noko av kjøpet, anten det no var departementet som avslo søknaden eller flyttsamelaget som ombestemte seg.

Kor skal gruva ligge?

Det var delte meiningar om kor anlegget skulle byggast. Nokre ville satse på bare underjordsdrift, med tunnel frå Guorbavuopmi og mest mogleg av anlegget inne i fjellet. Men Fangel bestemte at alt skulle vere på toppen av fjellet, og der blei det, på ein av dei mest værharde stadane på Finnmarksvidda. I ettertid må ein vel kunne seie at ei rein underjordsløysing ville ha vore betre både for produktiviteten og arbeidsmiljøet. Når det ikkje skjedde kan det ha vore to årsaker. Fangel tenkte at oppe på toppen kunne det ikkje vere mye for reinen å beite på, og at ved å legge gruva der kunne han kanskje sleppe å betale erstatning til reindrifta. Samtidig hadde ikkje Fangel så mye pengar. Han var avhengig av å komme til malmen så raskt som råd for å få rask inntening. Dette kan da ha blitt overordna det som kunne ha lønt seg betre på litt lengre sikt.

Kva som hadde vore minst skadelig for reindrifta og for naturen kan diskuterast. På eine sida ville ein med underjordsdrift unngått dei store inngrepa med opne dagbrot, og det ville trulig blitt mindre gråberg til deponi. På andre sida ville ein også da fått øydelagt beiteområde av deponi for avgangsmassar, og trulig auka fare for avrenning til Reisavatn (Ráisjávri) og vidare nedover Reisadalen.

Over vatn og hei

Da leitinga i Biedjovággi tok til, låg området omlag tre mil i luftlinje frå næraste bilveg. Den første tida var det heller ikkje heilårsveg frå Guovdageaidnu verken til Alta (Áltá) eller til Finland. 12 Moelven-brakker blei frakta med bulldosar på vinterføre frå Gargia i Alta til Biedjovággi. Der blei dei sett opp som bustadbrakker, spisemesse og verkstad for boremannskapa, som blei flydd inn med småfly som landa på Ráisjávri. På same vis blei det kjørt innover boremaskinar, diesel, borekjernekasser og proviant, og etter kvart stolpar til kraftlinje og utstyr til transformatorstasjon. Til og med ei stor mølle blei frakta på slede inn til Biedjovággi. I AS Bleikvassli Gruber sin plan av 1967 skildra ein transporten på sommarføre slik:
«ca 120 km bra bilveg fra Alta til Kautokeino
ca 10 km dårlig bilveg fra Kautokeino til Goaskenvari [12]
ca 5 km elvebåt til dam ved Stuorojavri
ca 15 km motorbåt over Stuorojavri
ca 10 km jeep gjennom myr og over hei opp Caskias-fjellet»

Frå starten var det folk frå Guovdageaidnu som var engasjert i dette arbeidet. [13] Før vegen blei bygd brukte dei også eit beltekjøretøy kalla Muskegg. Når dette blei brukt på sommarføre, sette det svært stygge spor i terrenget. Når vegetasjonen blei slitt bort kunne regn og smeltevatn føre bort jordsmonnet.

Samtidig som Stortinget diskuterte oppstart av gruva, diskuterte det bygging av veg. Frå Troms ønskte ein vegen bygd frå Nordreisa, for så å ha utskipingshamn der. Dette var også selskapet sin opprinnelige plan. Men det endte med at vegen blei bygd frå Kautokeino til Biedjovággi. Denne fikk status som riksveg nesten fram, og føresetnaden var at vegen skulle bli ført vidare til Nordreisa. Vegen sto ferdig til Biedjovággi i 1968, men snart 50 år seinare har han ikkje kome lenger. I stortingsdebatten var det fleire som snakka varmt om fordelane for reindrifta med å få denne vegen, ingen sa noko om ulempene.

Vel eit år etter at vegen var ferdig, var sentralbygget reist og ein kunne starte på innreiinga. Bygget romma knusarar og flotasjonsanlegg, verkstad, lager, velferdsrom og hyblar for 110 mann. 30.04.1970 var det offisiell opning og flaggheising med daverande industriminister Sverre Walter Rostoft til stades.

Strid om konsesjon

Konsesjonen til gruveselskapet var ikkje ferdig avklart før lenge etter at anleggsarbeidet var starta opp. Det tok eit år etter den offisielle opninga av gruva. Konsesjonen skulle behandlast etter konsesjonslova av 1917, [14] og det blei ein langvarig strid, både om storleiken på konsesjonsområdet og om vilkåra.

Reindrifta engasjerte tidlig høgsterettsadvokat Bjørn Dalan til å kjøre saka for seg. Han hadde tidligare ført sak for samane i Altevatn (Álddesjávri)-saka [15], der det blei slått fast at reindrifta har rett til erstatning ved fysiske inngrep i beiteområdet. Dalan skreiv i 1967: «Jeg går ut fra at Regjeringen ikke inngår noen avtale om driften og rettighetene uten at samenes problemer i den forbindelse er nøye undersøkt og deres interesser behørig varetatt. ... Jeg går ut fra at departementet da vil påse at de nødvendige tiltak blir gjennomført for å holde samene skadesløse og at eventuelle skadevirkninger som ikke kan avbøtes blir erstattt på annen måte.»[16]

Selskapet sendte konsesjonssøknaden 01.10.1968. Det søkte da konsesjon på eit område som var svært stort, omlag 1/5 av Kautokeino kommune. Så snart reindriftssamane blei klar over dette, protesterte dei på at selskapet skulle få konsesjon på så stort område, dei ønskte å avgrense konsesjonen til bare sjølve Časkias-fjellet. Lappefogd Ole K. Sara sa også: «Det synes unødvendig å gi konsesjon på et så stort område all den stund det er anledning til å drive malmundersøkelser uten konsesjon.» Reindriftssamane ville òg ha inn i konsesjonsvilkåra at det skulle bli tatt spesielle omsyn til reindrifta. Men det gikk gruveselskapet bestemt imot, og det same gjorde Industridepartementet og Bergmesteren. Styresmaktene var her redde for at slike vilkår ville gi presedens for andre utbyggingssaker.

I kommunestyret kravde eit mindretal at konsesjonsområdet måtte bli redusert til det heilt nødvendige, mens fleirtalet nøyde seg med å krevje inn i konsesjonsvilkåra at selskapet måtte forplikte seg til å betale erstatning for all skade. Det endte med at Industridepartementet gav konsesjon på heile området som var søkt om, og på «vanlige vilkår» dvs. utan vilkår om erstatning eller omsyn til reindrift og annan bruk av området. Eventuelle erstatningskrav måtte avgjørast av skjønnsretten.

Forgifta rein

No viste det seg at ikkje all reinen skydde området, slik som ein hadde føresett. Derimot virka det som nokre rein blei tiltrekte av nokre av dei stoffa som blei spreidde i terrenget frå gruva. Det gjorde at reineigarar byrja å bekymre seg for kva reinen fikk i seg når han beita der. Dei kontakta Lappefogden i Vest-Finnmark, som i samarbeid med ein driftsingeniør ved gruva tok fleire beiteprøver, som blei sendt Statens veterinære laboratorium (SVL) i Harstad og vidare til Veterinærinstituttet for analyse. I brev frå SVL heiter det: «Reinbeitene i området er forurenset av avfallsprodukter fra gruvedriften. Disse avfallsproduktene ble tidligere kjørt ut i terrenget og spredt utover av vann, vesentlig overløpsvann fra septiktank fra kjøkken- og personellavdelingen.» I svaret slo instituttet fast at det var høge verdiar av metalla bly, koppar og sink, og «Særlig kopperinnholdet i prøvene ligger svært høgt og en må regne med stor forgiftningsfare på disse beitene for dyr som beiter.»

Lappefogden gjentok etter dette kravet om sperregjerde rundt gruveområdet. Holger Fangel kommenterte: «Vi finner det bemerkelsesverdig at den tidligere uttalte frykt for at bergverket skulle skremme reinen bort fra Bidjovagge vel må kunne betegnes som grunnløs, når det nå viser seg at reinen beiter kloss opp i bedriften.» Han var likevel med på å vurdere oppsetting av gjerde. I eit brev til styremedlem Arvid Dahl skreiv han under tittelen «Sameksistens mellom reindrift og grubedrift» følgjande: «Jeg vil være interessert i å få avklaret lappefogdens mandat. Skal lappefogden som Statens mann foreta en uhildet vurdering av reindriftsforhold, eller representerer lappefogden samenes interesser?» Vidare forsøkte bedrifta å trekke i tvil dei undersøkingane som var gjort, og klaga over at media hadde fått tilgang på korrespondansen i saka, og «har brakt tendensiøse meldinger som er egnet til å skape misstemninger før forholdene er avklaret.»

Det var ikkje bare Fangel som påberopte seg å kunne overprøve reineigarane sine opplysningar. Det gjorde også Industridepartementet i brev om utsleppsløyve: «Forurensingene vil neppe ha særlig virkning for reinens drikkevann. Dersom det enkelte steder øverst i vassdraget skulle blir smak- eller luktpåvirkning fra flotasjonskjemikalier, må en regne med at reinen vil finne vann andre steder. Reinen streifer over store områder, og vil ikke være avhengig av å nytte forurenset vann i et område med såvidt gode vasstilganger. Den er dessuten så kresen og var at den i større grad enn våre vanlige husdyr vil sky dårlig vann. Det er svært liten grunn til å vente slike ulemper og skader som nevnt i et par innvendinger.» [17]

Langvarig erstatningssak

Allereie før det var vedtatt å sette igang drift stilte Norsk Sameråd [18] og NRL [19] krav om at gruver i Biedjovággi ikkje måtte føre til ulemper for reindrifta, og at reineigarane i så fall måtte få erstatning. Samerådet sette også saka inn i ein større samanheng, og etterlyste klare lovheimlar for erstatning til den samiske befolkninga ved industrireising i samiske område. Rådet etterlyste og eit samefond og ei utgreiing av spørsmålet om samane sin rett til land og vatn.

Guovdageainnu johttisápmelaččaid searvi (Kautokeino flyttsamelag) slo på årsmøte i 1968 fast at «Grubedrift i Bieddjovagge vil medføre store ulemper for reindriften i området og vil være et omfattende inngrep i samernes gamle hevdvunne rettigheter.» [20] Dei stilte krav om både førebyggande tiltak og erstatning. Kravet blei stilt ut frå at det aktuelle området er haust- og vårbeite og flyttveg for fleire reinbeitedistrikt. Det var snakk om tap av beiteland, flytteleier, kalvingsplassar og skiljeplass, samt forventa tap av fiske pga. overbeskatning.

Reineigarane la fram ei utgreiing om korleis reindrifta blei drive i dette området og kva verknadar dei frykta utbygginga ville få for reindrifta i området. Her blir det peika på at Časkias-området er spesielt sentralt fordi det er eit knutepunkt for fleire distrikt. Når reinen vandra over dette området, var det også ganske lett å halde han samla. Når det sentrale området blei ei sperring, måtte reinen trekke ned i dalføra på sidene, og trakk da lett ut av distriktet. Dette førte til mye ekstraarbeid med gjeting og lett til samanblanding med andre flokkar, og påfølgjande ekstraarbeid med skiljing. Dette kom i tillegg til det direkte beitetapet. Ein frykta og forstyrring av at 100–150 gruvearbeidarar ville ferdast i terrenget på fritida si, fiske i vatn og elver osv. Distriktsformennene konkluderte med at sjølv om gruvedrifta nok ville gi større avkastning enn reindrifta i den tida det pågikk, så ønskte dei at reindrifta skulle overleve gruvedrifta. [21]

Selskapet avviste i starten alle erstatningskrav og skreiv til reindrifta sin advokat: «Etter erfaringene ved bergverk som i mange år har vært i drift på andre kanter er vi av den oppfatning at bergverket på Caskias ikke vil få skadevirkninger for reindriften.» [22] Desse påstandane blei sidan gjentatt ei rekke gongar, og ein viste til røynsler frå Bleikvassli og Sydvaranger, der rein fortsatte å beite nær anleggsarbeidet, og konkluderte med at «vi må kunne ha godt håp om at vi ikke skal forårsake noen forstyrrelse for reindriftsnæringen». Fangel hevda og at det ikkje stemte at flyttevegen har gått over Časkias [23].

På eine sida hevda selskapet at skadane ved drifta ville bli minimale. På andre sida kontakta det jordsalssjefen i Finnmark og ba om å få forpakte vassdraga frå Časkias og ned mot Stuorajávri, «så at problemet med mulige erstatningskrav for skade på fisket kanskje kan løses på denne måten» [24]. Det fikk advokat Dalan til å kommentere at det var «ganske uvanlig at et fiske leies bort for ødeleggelse». Det var altså ikkje skaden på fisken som selskapet frykta, men moglege erstatningskrav. Også kommunestyret reagerte mot dette, og flyttsamelaget førebudde erstatningskrav i tilfelle gruveselskapet skulle få forpakte. Samtidig gjorde selskapet sitt beste for å framstille fisken i området som verdilaus: «.. det er en ubetydelig bestand av ørret og røye i vassdraget mellom Časkias og Njivlejavret, endel abbor som befolkningen ikke spiser og sik som er befengt med parasitter og derfor gir et uappetittelig inntrykk» [25]

Erstatningssaka gikk over fleire år, med underskjønn i 1972 og overskjønn i 1974. Gruveselskapet hevda at gruveanlegget vel 700 meter over havet ikkje ville medføre ulemper av betydning for reindrifta, og at den lille ulempa som reineigarane måtte ha av gruva ville bli meir enn balansert av fordelane dei hadde av vegen. Ein sa seg i prinsippet villig å betale for evt. skadar for reindrifta, men hevda samtidig at det ikkje ville bli slik skade. Reineigarane ville i første rekke ha førebyggjande tiltak for å hindre skadar, blant anna gjerde for å hindre samanblanding mellom nabodistrikt, men domstolen kunne bare dømme til erstatning for skade som allereie var skjedd.

Prosesskriftet frå bedrifta sin advokat til Alta herredsrett av 29.01.1973 er sterkt prega av mistenkeliggjøring av reindriftssamane: «Man må ha meg undskyldt at jeg ser med adskillig skepsis på regnestykket fra de sakkyndige som, om de ukritisk var lagt til grunn av skjønnsretten, ville ha ført til at verdien av beite på Finnmarksvidda årlig gir en avkastning på mange hundre millioner kroner.» Advokaten kravde da framlagt av reineigarane ikkje bare likningsattest, men «utskrift av kladdelister og næringsoppgaver, slik at man kan se på hvilket grunnlag ligningen er skjedd».

Det blei ikkje gjort noko undersøkingar om korleis reindrifta var blitt påverka av gruva, og saka blei ikkje sett i samanheng med andre inngrep i dei same reinbeitedistrikta. I boka «Samisk reindrift – Norske inngrep» skreiv Ivar Bjørklund og Terje Brantenberg: «Gruveanlegget betød nemlig at en allerede vanskelig situasjon nå raskt ble forverret. Hvis vi i stedet for å ta utgangspunkt i det enkelte inngrep, heller ser på siidaens forutsetninger for å vedlikeholde sin tilpasning, finner vi at grunnlaget for fortsatt reindrift nå var alvorlig truet.»

I skjønnet blei det bare tatt omsyn til det direkte beitetapet målt i km², ikkje til verknadar for drifta i distrikta som heilskap. Bidjovagge Gruber måtte betale ei erstatning på 547 000 kr. fordelt på daverande distrikt III (no: 33) Spalcca, distrikt IV (no: 34) Ábborášša og V (no: 35) Fávrresorda.[26] I følgje dommen skulle erstatningssummen betalast gjennom Lappefogden, korleis denne blei betalt vidare kjenner vi ikkje til. Og erstatninga kom først etter at dei i 5–6 år hadde hatt problem, ekstra arbeid og ekstra utgifter på grunn av gruveetableringa. Justert mot prisstiginga kan vi oppsummere at den samla erstatninga for tre reinbeitedistrikt eller omlag 100 personar, var omlag 1/6 av det konsul Holmboe fikk av staten for rettane han hadde skaffa seg nesten gratis.

I dei distrikta som var mest ramma måtte fleire siidaar gi opp drifta. Fleire familiar flytta til Troms eller Nordland for å starte med reindrift der, mens andre ga opp reindrifta totalt. I perioden med kraftutbygging og gruvedrift blei reintalet omtrent halvert i det som no er distrikt 34 Ábborášša.[27] Seinare klarte dei å bygge opp igjen reintalet, ved å ta i bruk andre område, lenger mot vest og sør. Men det skjedde på kostnad av andre siidaar og distrikt. I noverande distrikt 36 Cohkolat var det to siidaar som mista store delar av beiteområdet sitt. Men dei som mista beiteområde på denne indirekte måten, fikk inga erstatning. Dette var mogleg fordi dei einskilde siidaane ikkje har lovvern for områda sine, det einaste som er regulert er dei ytre grensene for eit felles beiteområde som omfattar mange siidaar.

Under den andre driftsperioden blei det igjen betalt ut erstatning. Det var omlag 900000 kr., til fordeling mellom distrikta Ábborášša og Fávrrosorda.

Problem med produksjonen

Malmtransporten til knuseverk og flotasjonsanlegg skulle starte i juli 1970, men kom ikkje for alvor i gang før året etter. Det var i utgangspunktet planlagt både dagbrot og underjordsdrift, men det var store problem med å få dette til. Det blei tvist med entreprenøren som skulle lage til underjordsanlegget, og det enda med at bedrifta sjølv overtok dette. I mellomtida starta ein med dagbrot, og for driftsperioden som heilskap blei omtrent 5/6 av malmen drive ut i dagbrot. Dette var ikkje heilt lett i snø og kulde, bl.a. opplevde ein at råmalmen frå dagbrota fraus fast i siloane.

For vassforsyninga var tanken å bygge ein dam oppe på fjellet, dammen blei ikkje tett, og dei måtte bygge pumpestasjon og vassleidning heilt frå Ráisjávri (Reisavatn), ei strekning på 4–5 km. Det hendte stadig at noko fraus fast, med store driftsproblem som resultat, og da måtte ein sleppe avløpsvatn med kjemikaliar rett ut i naturen. Nokre gongar var været så ille at det var umogleg å komme ut og få gjort reparasjonar, det var bare å vente nokre dagar til vinden hadde løya.

Distriktenes utbyggingsfond (DU) måtte inn med ekstraordinære tilskot. DU argumenterte da med kor viktig bedrifta var for kommunen. Men problema heldt fram. I 1973 førte ein brann i verket til to månaders stans i produksjonen.

Produksjonen blei langt lågare enn planlagt, sjølv i det beste produksjonsåret kom ein bare opp i 40 % av planlagt volum. Kopparinnhaldet i malmen gikk ned år for år, det same gjorde kopparprisen. For første driftsperioden som heilskap er det berekna eit underskot på omlag 70 mill. kr. Men om ein tar med alle statlige og private utgifter til leiting, anlegg og drift samla frå den første leitinga fram til omlag 1980, har samla underskot trulig vore nærare 100 mill. kr.

Malmkonsentratet blei frakta med trailerar til Alta og skipa ut til smelteverket Rio Tinto Patino i Spania. Smelteverket klaga både på forureining, fukt og levert mengde, og til sist blei Bidjovagge Gruber pålagt mulkt for å ikkje oppfylle avtalt levering.

Det finst ganske varierande tal på kor mye ein i den tida rekna med at ein ville utvinne og kor lenge drifta skulle vare. Tala for berekna årsproduksjon blei oppgitt frå 150 000 til 250 000 tonn råmalm årlig, og overslag over driftstida varierte frå 10–12 til 20 år. Uansett kva tal ein tar utgangspunkt i, blei resultatet i første omgang langt mindre, nemlig 411 000 tonn til saman over 4-5 år. Dette ga omlag 24 700 tonn kopparkonsentrat, og vel 5000 tonn koppar.

Frå jubel til kritikk

Kautokeino kommune var i starten ein ivrig pådrivar for å få igang drift, og formannskapet ville i 1964 «inntrengende anmode om at det settes igang drift ved Biedjuvaggi så sant det overhodet er mulig» [28]. Kommunen sendte til og med eit eige brev til statsministeren om saka. Vestfinnmark Interkommunale Tiltaksråd og Finnmark fylkeskommune var også engasjert for å få igang drifta. Vedtaket til tiltaksrådet vitnar om noko overdrive forventningar. Her blir det slått fast at drift i Biedjovággi er den einaste løysinga på dei økonomiske vanskane til Kautokeino kommune, og at staten har ei «ufravikelig plikt» til å sørge for varig drift ved Biedjovággi. I tillegg argumenterte ein med at styresmaktene burde ha interesse av å halde denne utposten mot riksgrensa busett.[29]

Kommunen gjorde også mye for å legge til rette for selskapet, bl.a. reserverte ein eit område på 10 mål i eit nyregulert bustadfelt for «bedriftens ingeniører». [30]

Etter som tida for oppstart nærma seg, begynte dei første kritiske røystene å komme fram i Kautokeino. Eit medlem av kommunestyret sa: «Det eneste vi kommer til å oppnå, er å få ødelagt noen beiteområder uten å få noe igjen for dette.» [31] Kommunen stilte krav til konsesjonsvilkåra om produksjonsavgift til kommunen, men utan å få gjennomslag. Kommunen ønskte også langsiktig drift, mens selskapet planla for mest mogleg rasjonell drift og kort driftsperiode.

Vinteren 1969–70 publiserte universitetsstipendiat Per Otnes nokre svært kritiske kommentarar om Biedjovággi. Han hevda bl.a. at det heilt eller vesentlig ville bli tilsett folk utafrå, og at kommunen derfor ikkje ville få skatteinntekter. Han viste til at gruveleiinga meinte reindrifta ikkje ville få vesentlige ulemper, og avviste å betale erstatning. Vidare gikk han til åtak på arbeidsforholda med svært harde skiftordningar, som fagforeininga ikkje ville godta. Dette blei først publisert i Klassekampen, deretter i Ságat, under titlane «Gruvedrifta i Bieddjovagge kommer ikke Kautokeino-folket til gode» og «Bieddjovagge: Hardt arbeid og kummerlige boligforhold». Så blei stort sett det same prenta i boka Den samiske nasjon. [32] Da reagerte Fangel, og skreiv: «Som om det ikke skulle være vanskeligheter nok med å løse oppgaven å nyttiggjøre kobberforekomstene i Bidjovagge er det kommet hatske og tendensiøse angrep på meg og bedriften som beskyldes for å fare med uefteretteligheter og lureri med motiver som er preget av profittbegjær uten hensyn til arbeidernes ve og vel.»[33] Etter å ha referert ei rekke utdrag av artikkelen, konkluderte Fangel: «Efter rådslagning med høiesterettsadvokat Erling Christiansen vil jeg utarbeide endel spørsmål til foreleggelse for forfatteren, universitetsstipendiat Per Otnes med anmodning om hans standpunkt til de misforståelser og skader som han har forvoldt og med meddelelse om at jeg derefter vil ta standpunkt til saken.» Noko slikt brev blei visstnok ikkje sendt, og etter råd frå Fangel sin advokat blei det heller ikkje noko av injuriesøksmålet.[34]

Sydvaranger overtar

I 1973 var Bidjovagge gruber reelt konkurs, og bare stadige statlige hjelpeaksjonar hadde halde drifta i gang. Industridepartementet greip no inn og slutta Fangelgruppa saman med det statseigde A/S Sydvaranger. Det skjedde ved at Sydvaranger kjøpte aksjane i Bidjovagge gruber for 24,5 millionar kroner. Distriktenes Utbygningsfond overtok da aksjar i Sydvaranger for 25,5 mill. kroner, mens 19 millionar blei avskrive.

Men problema var ikkje over med det. Det var store tekniske problem både med flotasjonsverket og underjordsgruva. På verdsmarknaden var kopparforbruket gått ned, mens produksjonen hadde halde fram for fullt, og kopparprisen var no under halvparten av det ein trengte i Biedjovággi for å drive i balanse. Samla gjeld var oppe i godt over 60 mill. kr. Det var store lager, og liten utsikt til snarlig prisstiging. Sydvaranger meinte det var meiningslaust å bryte ut ein ikkje-fornybar ressurs for å selje denne med store underskot, og bestemte seg for å stanse drifta inntil vidare.

Driftskvile og ny drift

Drifta blei stansa i juni 1975, og Sydvaranger søkte departementet om fem års driftskvile, som blei innvilga i januar 1976. For dei som blei oppsagt og for kommunen var situasjonen fortvila. Det var ingen arbeidsplassar å gå til lokalt. Nokre fikk tilbod om arbeid ved Sydvaranger sine gruver i Sør-Varanger (Mátta-Várjjat). Ein handfull av gruvearbeidarane frå Guovdageaidnu drog dit og arbeidde nokre år. Kommunen forsøkte å påverke til at malmleitinga blei intensivert og ordføraren reiste til Oslo for å be om hjelp til sysselsettingstiltak. Befolkningsstatistikken viser ganske stor netto utflytting i åra 1975-77, dette var nok både tilbakeflytting av folk som hadde kome tilflyttande pga. Biedjovággi, og Biedjovággi-arbeidarar frå Guovdageaidnu som flytta ut for å ta arbeid andre stadar.

Kor blei det så av dei Biedjovággi-arbeidarane som kom frå Guovdageaidnu, og som blei verande i kommunen? Det var som regel ingen veg tilbake til primærnæringane. Ein del blei gåande på trygd ei tid, og mange gikk over i forskjellige servicenæringar. Nokre fikk etterkvart arbeid der dei kunne nytte seg av skolering og erfaring dei hadde fått gjennom arbeidet ved gruva, f.eks. vaktmeisterarbeid, teknisk etat i kommunen osv. Andre blei omskolerte over i heilt anna arbeid.

I 1977 blei Biedjovággi tatt opp i ein stortingsproposisjon. Her oppsummerte industridepartementet at føresetnadane for Sydvaranger si overtaking hadde svikta og at dette hadde kosta selskapet omlag 70 millionar. Stortinget vedtok da å dekke 25 millionar av dette underskotet.

I 1978 vedtok Kautokeino kommune ein generalplan, og i den samanhengen blei det gjort ei oppsummering av røynslene med Biedjovággi på godt og vondt. Kommunen uttalte da: «selv om driftsstansen ved A/S Bidjovagge Gruber medfører uheldige konsekvenser for kommunen, så ser ikke kommunen det som noe mål for enhver pris å få driften igang igjen.»[35] Ein ønskte heller å satse på ei næringsutvikling som kunne utnytte ressursane utan å forringe dei.

Dei fem planlagte åra med driftskvile skulle bli til ti. I mellomtida hadde Sydvaranger fått stadig større underskot på hovudanlegget sitt i Sør-Varanger, og såg seg nøydd å trekke seg ut av andre prosjekt, som Biedjovággi og kvartsittgruva i Austertana (Juovlavuotna).

Utvinningsrettane og heile anlegget blei i 1984 seld til det den gang statseigde finske gruveselskapet Outokumpu for 3 mill. kr. Outokumpu fikk konsesjon 1.3.1985 og starta opp drifta same året. Det var heile tida planlagt å starte opp igjen, og anlegget var blitt halde ved like, så ein hadde eit godt utgangspunkt. Likevel blei drifta lagt om på fleire måtar, og det blei investert for over 40 mill. kr. i nytt utstyr og utbygging av driftsbygninga.

Outokumpu oppretta i 1988 det norske dotterselskapet Norsulfid, som overtok alle aksjane i Biedjovággi. Det var også blitt leita etter malm i mellomtida, slik at ein no hadde eit betre grunnlag for å vite kor ein kunne ta ut malm. Drifta føregikk mest i dagbrot, men også denne gongen kom det etter kvart igang underjordsdrift. I tillegg til underjordsgruva som var starta på slutten av første driftsperiode gikk ein no under jord som fortsetting på eit av dagbrota.

I den andre driftsperioden blei malmkonsentratet frakta til smelteverk i Finland, som Outokumpu sjøl eide. Transporten gikk med trailer til Kolari, derifrå på tog til Harjavalta.

I motsetning til første periode gikk no drifta med overskot. I 1985 og 1986 skal det ha vore eit samla underskot på 25 mill., mens overskotet i 1987 godt og vel dekka dette. Også i 1988-89 var det godt overskot. [36]

Gull og sjeldne metall

Allereie før første driftsperiode var det kjent at det var gull i malmen. Men i første periode fikk ein i liten grad skilt ut gull. Det var i den tida svært kostbart å ta gullanalysar, og dei få analysane som blei tatt, blei tatt av den mest kopparrike malmen. Denne hadde lite gullinnhald, og når samtidig gullprisen på denne tida var låg, satsa ein heller på koppar.

I andre driftsperioden gjorde ein to viktige oppdagingar. Det eine var at det var meir gull i den malmen som hadde mindre kopparinnhald, og som ein derfor ikkje hadde prioritert tidligare. Det andre var at om ein ikkje kjørte flotasjonsprosessen fullt ut, men stansa med eit konsentrat på 12–13 % i staden for rundt 20 % koppar, så fikk ein med mye meir gull. Dette førte sjølvsagt til større transportutgifter, men når ein fikk ut meir gull på den måten lønte det seg. Etter kvart lærte ein seg å tilpasse oppreiingsprosessen slik at forskjellige typar malm blei kjørt på forskjellig måte. Gullet utgjorde da omtrent halvparten av inntekta.

Men det var også mye anna å finne i Biedjovággi. Ei tid fann ein fleire sjeldne jordartsmetall i malmen, men desse var vanskelig å få ut gjennom den vanlige prosessen. Konsentratet blei da sendt heilt til Japan, der dei hadde teknologi for dette. Sjølv om transporten var lang, var prisen så god at det lønte seg.

Eit mineral som skapte store utfordringar var grafitt. Det var mye grafitt i malmen, og grafittstøv sette seg overalt. Dette gjorde at det blei veldig vanskelig å halde det reint i bedrifta. Det var så mye grafitt at det blei vurdert å starte eigen flotasjonsprosess for å skilje ut denne, men ein fann at det ikkje lønte seg. I andre driftsperiode prioriterte ein i første rekke den malmen som hadde lite grafitt.

I alt blei det i 1985–91 brote 5,33 mill tonn, derav 1,95 mill. tonn malm som gav 151 800 tonn konsentrat som inneheldt 24 000 tonn koppar og 6 tonn gull.

Bidjovagge gruver som arbeidsplass

I den første driftsperioden budde dei fleste tilsette på gruveanlegget, i same bygninga som flotasjonsanlegg og verkstad. Dei gikk 8-timars skift med 2 2/3 veke på arbeid og 1 1/3 veke fri. For anriking (knusing og flotasjon) var det heilkontinuerlig tre-skift, for gruve og verkstad var det to-skiftordning. [39] I den andre driftsperioden gikk arbeidarane 12-timars skift, med tilsvarande lengre friperiodar

Arbeidsforholda og skiftarbeidet var svært uvant for folk som var vane med å arbeide i reindrift, jordbruk og utmarksnæringar. Gruveselskapa klaga over at nokre arbeidarar ikkje møtte på jobb når det var viktige sesongar i reindrift og utmarkshausting. Dette var i første rekke eit problem den første tida, etter kvart gikk fråversprosenten ned til normalt nivå.

Arbeidsforholda kunne vere harde, både for dei som kjørte maskiner i brota og for dei som arbeidde i flotasjonsverket. Arbeidet var ofte så skittent at ein blei heilt svart overalt, det var bare under vernebrillene at det var lys hud å sjå. Særlig den første tida var det dårlig med vernetiltak, blant anna var det ikkje sikring ved knusarane og ved heisen i gruvesjakta. Det var mye støy og flotasjonskjemikalia førte til at huda lausna på armar og bein. Blant anna blei det brukt parafin, som førte til at huda tørka inn. Det var mangelfull merking og uforsvarlig oppbevaring av kjemikaliar. Det forteljast at da Arbeidstilsynet skulle komme på besøk fikk nokre av arbeidarane ordre om å grave ned nokre tønner med kjemikaliar. Det var dårlig med arbeidshanskar, så reparatørane måtte ofte arbeide med bare hender, sjølv når dei var i kontakt med kjemikaliar, bl.a. i fortjukkaranlegget. Mange fikk problem med astma, eksem og allergi, og fleire måtte slutte på grunn av forskjellige helseplagar knytta til arbeidet.

Andre som har jobba der seier derimot at dei ikkje har hatt helseproblem, det ser ut til at forholda var betre i andre driftsperioden. Arkiverte rapportar frå vernerunder fortel om eit fungerande system med verneleiar, verneombod og faste vernerunder, men også at dei fann ganske mye å sette fingeren på. Det var i alle fall to dødsulukker i gruva og ei alvorlig ulukke der ein arbeidar mista ein arm og eit auge. Det var stadige klager på for mye overtid, og brot på arbeidstidsreglane i Arbeidsmiljølova, samt at ungdom under 18 år blei sett til arbeid dei etter lova ikkje skulle gjøre.

Det var særlig i flotasjonsavdelinga det blei tilsett arbeidarar utan gruverøynsle. Det var heller ingen yrkesskolar som hadde linjer for malmoppreiing eller spesielle vaksenopplæringskurs for dette. Det var ingen arbeidsledige å rekruttere med erfaring frå slikt arbeid, og når den interne opplæringa var mangelfull, blei arbeidarane usikre i arbeidsoperasjonane og gjorde feil som gikk ut over produksjonen. et var også stor gjennomtrekk, da mange ikkje fann seg til rette og slutta etter kort tid. I eit brev til Distriktenes Utbyggingsfond skreiv bedrifta: «Mangel på øvede industriarbeidere og stort gjennomtrekk i belegget har hemmet oppnåelse av produktivitet og stabil drift.» [40] Distriktslegen i Guovdageaidnu var klar over problema og fikk oppretta bedriftslegeordning, med regelmessige undersøkingar, bl.a. i forhold til silikose. Den første tida var det og ganske stort sjukefråver.

Lønnsforholda i gruva skal vi ikkje gå så grundig inn på her, men vi finn det verd å referere frå protokollen til styremøte i A/S Bidjovagge Gruber 03.12.1970: «6. Arbeidersituasjonen. Det referertes lønnskrav som er fremsatt fra den nystartede grubearbeiderforening i Bidjovagge. Etter at Norsk Arbeidsmannsforbund hadde anmodet den nystartede grubearbeiderforening i Bidjovagge om å konsentrere seg om å få igang driften og ikke fremsette urimelige lønnskrav, er det etablert enighet om lønnsnivået i Bidjovagge i overensstemmelse med det forslag driftsledelsen fremsatte.»

Kven jobba i Biedjovággi?

Bidjovagge gruver var lansert som eit distriktsutbyggingstiltak, noko som førte til at bedrifta fikk mye meir statsstøtte enn ei «normal» bedriftsetablering ville ha fått. Tanken var at etableringa skulle vere ein del av industrialiseringa av Nord-Noreg, og skaffe sårt tiltrengte arbeidsplassar i «distriktet». Lokal rekruttering blei derfor stilt som eit vilkår for støtta frå statens side. Men kva var så «distriktet»? Dette blei tolka på forskjellig vis. I planane frå Fangel heiter det: «Det tas sikte på inntak av vante gruvefolk fra kyststrøket Alta-Sørkjos som har erfaring fra gruvedrift på Svalbard og Vaddas, og benyttelse av samer fra Kautokeino-området i den utstrekning disse er egnet for de foreliggende arbeidsoppgaver.» [37] Kommunen meinte derimot at formålet med etableringa var arbeidsplassar for befolkninga i kommunen, og at det måtte sørgast for opplæring.

Både industridepartementet og industrikomiteen på Stortinget understreka også at det måtte komme tilbod om opplæring til arbeidssøkjande frå Guovdageaidnu. I 1968 skreiv Arbeidskontoret i Alta til arbeidssøkjande i Kautokeino kommune, for å verve dei til yrkesopplæring med sikte på arbeid i Biedjovággi. Det blei særleg satsa på industrimekanikarkurs ved vaksenopplæringssenteret i Alta. Seinare skulle dei få intern opplæring og hospitering ved dei andre gruvene som Fangel eigde, Bleikvassli og Mofjellet. Det var minst fem frå Guovdageaidnu som tok slikt kurs, og som etterpå fikk jobb på Biedjovággi i den første driftsperioden. Nokre av dei jobba også med vedlikehald i mellomperioden og igjen i produksjonen i andre periode. I tillegg blei ein del rekruttert direkte utan særleg opplæring. Det gjaldt bl.a. kvinner som arbeidde med reingjøring og kantine.

Det gikk derfor ikkje så galt som spådd i den nemnde Ságat-artikkelen, at ingen frå Guovdageaidnu ville få arbeid her. I den første driftsperioden arbeidde mellom 100 og 120 personar i Bidjovagge-anlegget. Av dei var omtrent 40 fra Kautokeino kommune (1974). Under driftskvila hadde 5–10 mann arbeid med malmleiting og tilsyn med gruva. I perioden 1985–91 var det tilsett omkring 40–50 personar, mens eit 50-tall var sysselsette via underentrepenørar. I 1986 var det 37 tilsette i selskapet, derav 12 frå Guovdageaidnu. Trulig var det fleire frå kommunen som var tilsette hos underentreprenørane.

Språksituasjonen i Biedjovággi var noko for seg. I den første perioden var knapt halvparten av dei tilsette samisktalande, mens resten var norsktalande. I administrasjon og på møter gikk det nok bare på norsk, mens samisk blei brukt av mange tilsette seg i mellom. Alle papir frå denne perioden er på norsk. I den andre driftsperioden var det mange frå Finland, både blant leiinga og dei tilsette. Om vi tar med tilsette hos underentrepenørar, hadde trulig omlag 40% finsk som morsmål, og av dei resterande kanskje halvt om halvt med samisk og norsk. I arkiva etter Bidjovagge gruber [38] er det meste på norsk, men også ein del på finsk, og noko på svensk eller engelsk. Ein del dokument er på både norsk og finsk. Her finn vi blant anna finsk/norske oppslag for dei tilsette. Trulig kunne alle dei samisktalande også norsk, og nokre av dei kunne også finsk. Det forteljast at dei som var trespråklige kunne få lønnstillegg for det, for dei kunne brukast som tolkar ved behov. Og behov var det nok stadig, for mange av dei finske arbeidarane kunne lite anna enn finsk.

Biedjovággi og lokalsamfunnet

Kommunen såg i utgangspunktet for seg Biedjovággi som ein varig arbeidsplass, og ønskte ei stabil busetting. Ein la derfor opp til at folk som kom utafrå skulle slå seg ned i bygda. Det blei bygd familiebustadar sentralt i Guovdageaidnu, og det var i første rekke folk i bedriftsleiinga og fagfolk som fikk desse. Dette var gjerne folk som var framande overfor lokalmiljøet og som ikkje blei lett integrerte. Wenke Brenna skriv: «Kautokeino fikk en boligkonsentrasjon av bedriftens ledere og fagfolk som kom fra andre deler av landet. Disse kan ha fungert som en sosial og kulturell elite, med «norske» verdier som stred mot det tradisjonelt samiske. Dette innebærer ikke bare et fremmedelement i lokalsamfunnet, men kan ha hatt en spesiell negativ funksjon for folk som fra før var tilbøyelig til å nedvurdere sitt eget språk og kultur til fordel for det norske.» [41]

«Biedjovágge-husa» var konsentrerte i bestemte bustadområde, noko som førte til at ein fikk norsktalande nabolag. Dei fleste som budde i desse husa reiste når drifta blei lagt ned, og andre flytta inn i det som framleis blir kalla «Biedjovágge-hus».

Ny stopp og nedlegging

Outokumpu kom ut av den andre driftsperioden med overskot, men til sist fann ein det ikkje lønsamt å halde fram, dels på grunn av små reservar, dels på grunn av at kopparprisen sank igjen. I tillegg skjedde det ei omlegging av heile Outokumpu-konsernet, der slike gruver ikkje hørte til hovudsatsinga.

I 1991 blei drifta stansa. Først var det igjen snakk om «driftskvile». Norsk Arbeidsmandsforbund i Finnmark uttalte stor bekymring over nedlegginga. Dei hevda dette ville vere ein katastrofe for Kautokeino-samfunnet og ville føre til masseflytting frå kommunen. Derfor ba dei om statlige tilskot til meir mineralleiting, så arbeidsplassane kunne oppretthaldast.

Det var omlag 100 arbeidsplassar som blei borte ved nedlegginga. Av dei som no blei arbeidsledige var omlag 40 frå Guovdageaidnu. Kommunen ba staten om hjelp, og fikk etter kvart noko støtte, sjølv om det ikkje var akkurat slik kommunen hadde ønskt seg. Etter kvart blei det sett igang nokre vaksenopplæringskurs som skulle vere både for tidligare Biedjovággi-arbeidarar og for folk som var pressa ut av reindrifta.

Fram til 1994 var den formelle statusen til gruva «driftskvile» og det var fem tilsette som dreiv vedlikehald på anlegget. I denne tida dreiv Outokumpu framleis leiting etter ny malm, og det blei brukt 18 mill. kr. på leiting i perioden 1991–94. Halvparten av dette blei betalt av Staten og Finnmark fylkeskommune. 25.03.1994 skriv Norsulfid til Kautokeino kommune om leiteprogrammet: «Programmet ble avsluttet ved utgangen av fjoråret. Resultatene er vurdert, og det er nå klart at det dessverre ikke er grunnlag for gjenopptagelse av driften. Vi beklager derfor å måtte meddele at avvikling vil skje i løpet av sommerhalvåret, og våre vaktmannskaper vil da måtte slutte.»

29.03.1994 melde Finnmark Dagblad at Rio Tinto Zink hadde fått tilbod om å kjøpe gruva, med leite- og driftsrettar på 1200 km². Det blei ikkje udelt positivt mottatt i lokalsamfunnet, på grunn av det særs dårlige ryktet til dette selskapet. Det blei ikkje noko av denne handelen, og det blei avgjort at gruva skulle leggast ned.

Opprydding

Ved gjenopninga av gruva i 1985 stilte Bergmesteren vilkår om opprydding ved avvikling. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) var tillagt tilsyn med natur- og landskapsmessige forhold ved anlegget. Dei var på synfaring i 1989, etter det blei det sett igang det dei kalte «en sped begynnelse med landskapsarbeider helt nord i gruveområdet». Ved neste synfaringa i 1991 blei det oppsummert at det var brukt mye tid og blitt lite resultat. NVE definerte no hovudmomenta som skulle ligge til grunn:
«– Uansett hva som blir gjort, ville ikke inngrepene kunne skjules.
– Det skulle tilstrebes å gi de berørte arealer en form som best mulig harmonerer med hovedtrekkene i landskapet rundt.
– Alt skrot skulle fjernes.
– Den malen NVE bruker ved kraftutbygginger skulle legges til grunn ved den fysiske utførelsen av arbeidet.»

I 1996 ga NVE ein rapport med oppsummering av nedlegginga og oppryddinga. [42] Der blir det beklaga at restaurering av landskap ikkje var med i bedrifta sine planar frå starten av, da det kunne blitt både billigare og betre resultat. No var det først i 1990, mot slutten av andre driftsperioden, at ein byrja med litt tiltak for landskapet. I perioden 1991-95 blei det brukt 8–9 mill. kr. til «landskapsmessige tiltak». NVE oppsummerer at entreprenør og maskinkjørarar ikkje hadde nødvendig kompetanse på landskapsforming, og at det var nødvendig med mye meir detaljert instruksjon. Dei viktigaste tiltaka som blei gjort var forming av gråbergstippar, oppfylling av dagbrot og fylling og dekking av slamdeponi.

Rapporten oppsummerer: «Etter de standarder som ble lagt til grunn for dette arbeidet, må det kunne konstateres at sluttresultatet er blitt bra. I all hovedsak ble det gitt positive tilbakemeldinger på den avsluttende befaringen 18. september 1995». I innleiinga til rapporten skriv ein: «Etter vårt syn kan det stilles spørsmål ved at gruvedrift ikke har blitt underlagt like streng oppfølging på natur- og miljøsiden som kraftverksutbygging.»

Driftsbygninga blei rive i 1995. 90 % av materiala skal ha gått til gjenbruk eller gjenvinning, og ein oppsummerer at det var eit resultat betre enn forventa. Fleire tidligare tilsette gir eit mindre fordelaktig bilde av oppryddinga enn det som kjem fram i rapporten. Dei fortel at alt ein ikkje kunne få betalt for, blei styrta i gruvesjakta, og at det bl.a. gjaldt giftige kjemikaliar og avfall. Vi har ikkje funne dokumentasjon på dette.

Det var ei bygning som blei ståande igjen, det såkalla fortjukkingshuset. Om denne står det i eit notat frå ingeniør Paulsen 1995: «Kautokeino kommune har inngått avtale med SP Maskin om overtakelse av Fortykningshuset til museumsbruk.» Det var daverande miljøvernsjef i kommunen som ivra for å lage bergverksmuseum, men da han slutta like etter og det blei skifte i kommuneleiinga, var det ikkje lenger nokon som følgde opp museumsplanane. I staden har bygget blitt brukt til lager for borekjerner.

Under avsluttande synfaring med alle aktuelle partar tilstades 21.09.1995 blei det oppsummert at «Anlegget ble med dette ansett for å være avviklet i tråd med konsesjonsgivers krav, pålegg og forutsetninger. Jordsalgssjef Olav Joki konstaterte at grunnen fra samme dag tilbakefalt Staten ved Statskog som del av Statens umatrikulerte grunn i Finnmark.» [42a]Oppryddinga etter Bidjovagge Gruber hadde da kosta mellom 8 og 9 mill. kr.

I samband med nedlegginga var det også snakk om å legge ned vegen frå Čunovuohppi til Biedjovággi, men dette blei ikkje noko av. Han er nedgradert frå riksveg til kommunal veg, det blir bare utført minimalt akutt vedlikehald og han blir ikkje halde ope på vinteren.

For reindrifta er vegen både til fordel og ulempe. Reineigarar brukar han til å kjøre til skiljegjerde og hytter i området, på andre sida er vegen til ulempe for dei som han går gjennom beiteområdet til. Denne ulempa kan bli langt større dersom vegen blir rusta opp og får heilårlig regelmessig tungtrafikk. Nokre reineigarar meiner at det vil vere vanskelig å bruke skiljegjerdet, dersom det skal bli stor tungtrafikk på vegen.

Vegen opp lia mot gruveområdet og inne i gruveområdet hadde under drifta status som privat veg. Han var open for allmenn ferdsel fram til gruvebygningane. Vegen går eit stykke innom Nordreisa kommune / Troms fylke, før han kjem tilbake til Kautokeino / Finnmark like før gruveområdet. Etter nedlegginga blei vegen tilbakeført til grunneigar, som da var Statskog, i dag Finnmarkseiendommen for Finnmark og Statskog for Troms. I NVE sin rapport står det om vegen: «Statskog ga uttrykk for at de som grunneier ikke har økonomi til å vedlikeholde veiene slik at de kan være åpen for offentlig motorisert ferdsel. Dette fører til at veiene blir stengt, og ferdsel kan bare skje etter tillatelse. ... Det ble bestemt at veiene skulle stenges med store steinblokker som ble plassert i «labyrintformasjon» slik at det går an å komme forbi med bil. I tillegg skal det skiltes godt med de gjeldende bestemmelser for bruk av veiene.» Dette er ikkje gjennomført, vegen står no open tvert gjennom gruveområdet heilt til dei inste dagbrota. Det er heller inga merking som fortel kva status vegen har. Ved Čunovuohppi ei mil frå Guovdageaidnu er det skilt om at vegen er ujamn og at ein kjører på eige ansvar, men det er ikkje noko eiga skilting der asfalten og den kommunale vegen opphører, og der den virkelig dårlige vegkvaliteten startar.

Revegetering

I samband med oppryddinga etter gruvedrifta var det ein diskusjon om ein også skulle revegetere, det vil seie gjøre tiltak for å få vegetasjonen tilbake gjennom pålegging av jordsmonn, planting eller såing. I oppsummeringa til NVE står det: «Det ble diskutert en del om hvorvidt en skulle forsøke å etablere ny vegetasjon på de berørte arealene. Konklusjonen ble at det ikke skulle stilles krav til gruveselskapet om revegetering av området. Dette ut fra at forholdene for plantevekst er dårlige i denne høyden på Finnmarksvidda også ut fra at inngrepene uansett ikke lot seg skjule. Det ville også være vanskelig å finansiere oppfølging med ettergjødsling. I tillegg ville arealene være tilgjengelig for beitende rein dersom det ikke ble satt opp gjerde, noe som ville føre til problemer for vegetasjonsetableringen.

Til tross for avgjørelsen om ikke å prøve å revegetere alle berørte arealer med eksisterende gressfrøblandinger, mente miljøvernsjefen i Kautokeino kommune at området og de klimatiske forholdene ville være godt egnet som prøvefelt for å teste ut muligheten for vegetasjonsetablering med ulike frø- og plantearter i høyereliggende områder med tøft klima. Miljøvernsjefen satte i gang med etablering av noen prøvefelt hvor blant annet «Planteforsk» i Tromsø [43] var involvert. Prosjektet gikk ut på å samle frø fra stedegne arter og drive disse frem for så å plante ut, Det har vist seg at disse prøvefeltene har overlevd siden 1992. Norsulfid har gitt et økonomisk bidrag til fortsettelsen av disse forsøkene.»

31.08.1995 skreiv miljøvernsjef Hans O. Nilsen i Kautokeino kommune til Norsulfid og søkte om økonomisk støtte til revegeteringsforsøka: «Som Norsulfid er kjent med, har miljøvernkontoret i Kautokeino på eget initiativ gjort revegeteringsforsøk i gruveområdet de senere år. Forsøksfeltene er ikke store i omfang, men har allikevel gitt erfaringer som tilsier at grunnlaget er tilstede for videre arbeid med revegetering av området. Kommunen er inneforstått med at Norsulfid ikke har forpliktelser knyttet til revegetering av området, men både sett fra et miljøvernsynspunkt og i tilknytning til fremtidig bergverksutbygging i kommunen, er kommunen av den oppfatning at jo bedre sluttresultatene blir i tilknytning til nedleggelsen av Biedjovággi, – også m.h.t. revegetering, jo mindre motforestillinger kan man forvente i tilknytning til behandling av fremtidige utbyggingssaker.»

Miljøvernsjefen var sterkt engasjert i revegeteringsforsøka, og han var sjølv aktivt med og planta og dyrka opp planter. Frå 2003 til 2006 gjorde Bioforsk eit nytt forsøk på å revegetere felt i Biedjovággi. Dette forsøket hadde ikkje som målsetting å dekke noko større del av det ødelagte området. Det var i første rekke eit vitskapelig forsøk, der ein hadde plukka ut to område for å samanlikne dei. Ved sida av gruveområdet i Biedjovággi blei forsøka gjennomført i eit område ved Ábojávri i Kvænangen (Návuotna). Det blei forsøkt forskjellige former for revegetering, med pålegging av forskjellige former for torv og med såing og planting av einskilde planter i jord med og utan grubbing og innblanding av handelstorv. Det blei grundig oppsummert i kva grad forskjellige vekstar hadde overlevd og eventuelt spreidd seg. I Biedjovággi dekka forsøka bare område på til saman omlag 1000 m². Det utgjør kanskje ein promille av det området som har fått fjerna eller øydelagt vegetasjonen som følgje av gruvedrifta. Som oppretting etter gruva er det sånn sett eit svært lite bidrag, men som forsøk og grunnlag for vidare arbeid er det verdfullt. Det er gjort ei oppsummering av forsøket [44], men denne har vore lite kjent.

Kven som eigentlig avgjorde at det ikkje skulle gjennomførast full revegetering har vore vanskelig å finne ut. Direktoratet for mineralforvaltning hevdar at det var Fylkesmannen som sa nei.

Guovdageaidnu Ii šat deaddu gehppon váibmu Hávskes ávvudovdduin dal hálidan lávlut Guovdageaidnu Ii gávdno eará báikki dego don Du vuosteháhku lea du stuorra fápmu Don leat okta bázahas ovtta sámi olmmoščearddas Don it leat vájalduhttan don leat min divrraseamus kulturguoddi ja danin dal mon giittán min polihtikariid geat duste dadjat ii ruvkefitnodahkii Sii gal biehkut don leat ceaggás olmmoš go eai oaččo du eallima «dikšut» ja rievvut dus dan maid geahččalat gádjut Sii eai beroš jus bidjet boahtteáiggi árkui Don leat okta bázahas ovtta nanu olmmoščearddas Don leat stállegaras ja máilmmi buoreseammos ovdagova ja danin dal mon giittán duottara várjaleaddjiid min kultuvrrá bealusteaddjiid min politihkariid geat duste biehttalit čeavlat jienastit ii Max Machké, juovlamánu 2013

Guovdageaidnu Det trykkjer ikkje lenger hjarta har letna med glade kjensler vil eg no synge Guovdageaidnu Det finst ingen annan stad som du Motstanden din er den store styrken din Du er ein ætling av ei samisk folkegruppe Du har ikkje gløymt at du er vår den dyraste kulturberaren vår og derfor takkar eg politikarane våre som torde å seie nei til gruveselskapet Dei klagar nok du er eit stabeist når dei ikkje får styre livet ditt og røve frå deg det som du prøver å berge Dei bryr seg ikkje om dei legg framtida di i likkista Du er ein ætling av ei samisk folkegruppe Du er stålhard og det beste førebiletet i verda og derfor takkar eg vernarane av vidda forsvararane av kulturen vår politikarane våre som torde å nekte som stolte røysta nei Max Machké, desember 2013 (omsett frå samisk av Svein Lund)

Fallet i aksjekursen etter kommunestyrevedtaket året før var ingenting mot det som kom no. 13.12.2013 sto Arctic Gold sine aksjar i 2,38 SEK på Nasdaq-børsen i Stockholm. 17.12. hadde kursen falle til 0,51 SEK.