Bokserie som til saman skal komme med 4 bind.
Første bind kom i juni 2015, andre i februar 2016.
Bøkene kostar kr. 250,- pr bind og kan bestillast frå forlaget Davvi Girji eller forfattaren Svein Lund.
Startsida for Gull, gråstein og grums – 1
Startsida for Gull, gråstein og grums – 2
Meir gruvestoff finn du på nettstaden gruve.info
I boka mi "Gull, gråstein og grums 1" skriv eg om gruvedrifta i Kvalsund og planane om ny drift ved Repparfjorden. På slutten av det kapitlet nemner eg at det er fleire alternative lagrings- eller bruksmåtar for gruveavgangen. Ut frå dette skreiv eg dette innlegget, som blei sendt aviser 13.11.2015, og prenta i alle fall i Finnmark Dagblad og Ságat. Dette var siste forsøk før Miljødirektoratet skulle behandle utsleppssøknaden, på å få fram at det ikkje var slik at nei til sjødeponi betydde nei til gruvedrift, men at det kanskje var tvert imot. Eit nei til sjødeponi ville vere det som trengtest for å tvinge alle partar å tenke nytt, og kunne kanskje danne grunnlag for ei gruve alle kunne leve med. Dessverre gikk det ikkje slik. Miljødirektoratet valde konfrontasjonslinja, og kampen vil bare bli enno hardare framover.
Om lesaren av dette vil gå djupare inn i historia bak dette, vil eg tilrå at du les kapitlet om Kvalsund i boka, du finn det på s.74–122, eller på nettsida gruve.info.
Når nå Miljødirektoratet skal ta standpunkt til Nussirs søknad om utslipp til Repparfjorden, står de overfor et avgjørende veivalg for norsk mineralnæring. Et nei til utslipp betyr ikke et nei til gruvedrift, men kan derimot være første skrittet på veien til en ny æra der Norge går i spissen for grønn gruvedrift.
For de aller fleste gruver i Norge og verden blir bare en liten del utnytta. Noen gruver som jerngruvene i Sør-Varanger og Rana utnytter forholdsvis stor del av det de tar ut, men sjøl her blir en større del av berget som blir sprengt ut til avgangsmasse enn det som blir til jern. Mange ønsker seg gullgruver også i Norge. Vi har ei bare 18 mil fra grensa vår i nord, i Kittilä i Nord-Finland. Denne tar vare på 5 milliondeler av det som blir tatt ut av fjellet, resten blir deponert i et deponi som nå lekker ut i naturen. I Norge blir det nå planlagt to store nye gruver. Nordic Mining ved Førdefjorden vil ta vare på 2-4 % og gjøre resten utilgjengelig for all framtid på havets bunn. Tilsvarende vil Nussir gjøre ved Repparfjorden. Omlag 3 % vil bli tatt ut som konsentrat, men av dette vil det meste ende som avfall nær et smelteverk, og 1 % av malmen vil bli solgt som kobber.
Vi har vent oss til å sortere husholdningsavfallet vårt i forskjellige farga poser eller dunker. Det gjør vi fordi det som er avfall for noen er ressurser for andre. Matavfall, papir, plast, glass og metall kan brukes til noe nyttig. Derfor skal det gjenvinnes, ikke kastes i naturen eller på sjøen. For bedrifter gjelder normalt det samme. De skal så langt som mulig minimere avfallet sitt og sørge for at det som likevel blir til overs blir forsvarlig utnytta.
Mineralnæringa er ei av få næringer i Norge som er unntatt fra krav om at avfall skal behandles som en ressurs. Her er ingen krav om å ta vare på mer enn det som bedriftene sjøl ser som mest økonomisk lønnsomt i øyeblikket. Resten kan de kaste, gjerne på en måte som gjør gruveavgangen utilgjengelig for all framtid. Dette er ikke en tilfeldig glipp. Det er en vedtatt strategi, slått fast i den "rød-grønne" regjeringas mineralstrategi av 2013 og konfirmert av vår nåværende regjering. Norske myndigheter synes denne strategien er så fortrinnlig at man til og med arbeider internasjonalt for å få denne akseptert og godkjent som den best mulige praksis.
I tillegg til fritaket for normal ressursforvaltning har mineralnæringa også unntak fra prinsippet "Forurenser betaler". Mens privatpersoner betaler for å levere søppel på søppelplassen og små bedrifter betaler for utslipp av forurensing, kan mineralnæringa slippe ut millioner av tonn mer eller mindre forurensa avgangsmasse uten å betale et øre. Ansvaret for skadene ved dette skyves over på andre brukere av området, f.eks. fiskere som får fiskeplassene sine ødelagt. Om man en gang finner ut at det må gjøres tiltak for å lappe på skadene, vil det være ei oppgave for staten / skattebetalerne.
Mange steder i Norge ligger det store mengder med gruveavgang, som grovt sprengt gråberg eller som finmalt masse. Den ligger på land i hauger rundt Røros og mange andre gamle gruver, i kunstig dam på Hjerkinn og ved Løkken, i Langvatnet i Sulitjelma og Huddingsvatnet i Røyrvik, i gamle dagbrudd i Biedjovággi, i fjæra i Ballangen og på bunnen av Bøkfjorden, Ranafjorden og ei rekke andre fjorder. Denne avgangen inneholder ei mengde verdifulle mineraler. Med å renske opp avgangsmasser og separere dem vil man kunne få ut en mengde råstoffer, samtidig som man vil eliminere eller i alle fall kraftig redusere en konstant forurensingskilde. Dette burde vært det første satsingsområdet i den norske mineralstrategien, men er ikke nevnt der. Dette skulle vært kombinert med forsknings- og utviklingsarbeid på bedre oppredningsmetoder uten skadelige kjemikalier og på bruk av forskjellige typer avgangsmasse til produksjon av bygningsmaterialer. Men dette er heller ikke nevnt i mineralstrategien, og verken mineralnæringa eller regjeringa ønsker slik forskning. Den eneste forskninga de ønsker er forskning for å kunne legitimere å starte stadig nye gruver som gir store inngrep og med dumping av avgangsmasse i sjøen.
Før jul har regjeringa lova at Nussir skal få svar på sin søknad om årlig utslipp av 2 mill. tonn tungmetall- og kjemikalieholdig avgangsmasse til Repparfjorden. Tidligere har Mineraldirektoratet pålagt Nussir å utrede alternativ bruk av denne avgangsmassen. Dette har selskapet gjort svært halvhjerta. De utredningene som har gjort viser likevel at dette er mulig, det er bare ikke lønnsomt for gruveselskapet, så lenge utslipp er gratis. 05.11.2015 presenterte Nussir-direktøren prosjektet sitt på den store konferansen Fennoscandian Exploration and Mining. På spørsmål om det hadde vært mulig å drive denne gruva uten sjødeponi, svarte han at han kunne ønske seg en stor fabrikk ved Repparfjorden som produserte bygningsmaterialer av avgangen, men at dette vil være et stort prosjekt, som vil kreve offentlig medvirkning. Dette svaret bør alle merke seg, ikke minst miljø- og mineralmyndighetene.
Det foregår rundt i verden en god del forsknings- og utviklingsarbeid i retning av å skape en mineralnæring som skaper mindre miljøproblemer, såkalte "grønne gruver". I denne utviklinga er Norge i dag ikke bare en sinke eller bremsekloss, men arbeider aktivt for å få aksept for svært miljøskadelig praksis. Miljødirektoratet har nå en sjanse til å starte en snuoperasjon. Det første trinnet må være å si nei til Nussirs søknad om sjødeponi. Dette skal ikke være et nei til gruveplanen forøvrig, men et ja til å forene krefter om å skape et alternativ, til å starte utviklinga der Norge kan bli ledende i teknologi og praksis for full utnytting av gruveavgang, og innafor "usynlige gruver" som setter minst mulig spor etter seg i terrenget. Tar de utfordringa eller velger de heller en konflikt som vil prege landet i lang tid framover og kaste skam over norsk miljøpolitikk internasjonalt?
Svein Lund
http://gruve.info
Til startsida