Les Bind 1, Bind 2, Bind 3, Bind 4
Alle veit at vi treng gull. Eller gjør vi eigentlig det? Kvifor er gull så viktig at det som einaste metall har fått plass i tittelen på denne bokserien? Og kvifor står underkapitlet om gull under hovudkapitlet om miljø og forureining? Er gullet sjølv ei forureining, eller kva?
Krona til Christian IV av Danmark-Norge var laga i 1595 av gull og emalje og veier omlag 3 kg. Krona er no utstilt på Rosenborg slott i Danmark. Christian IV interesserte seg svært for gruvedrift og grunnla bergstaden Kongsberg.
(Foto: Wikipedia)
Eksempel på bruk av gull: Turkmenistans president Saparmurat Niyazov (1940–2006) fikk reist denne gullbelagte 10 meter høge statua av seg sjølv.
(Foto: Martijn.Munneke / Wikipedia)
Gull er eit av dei aller første metalla menneska har utvunne, bearbeida og brukt. Metallet har vore kjent i alle fall frå omlag 5000 f.Kr., brukt til smykke frå 3000 f.Kr. og som verdimål frå 2000 f.Kr. Myntar av gull er kjent frå omlag 600 f.Kr. Etter kvart har det kome til nokre andre bruksområde, som elektronikk og medisin [1], men framleis er gull i all hovudsak utvunne for å brukast som utsmykking og som verdimål.
Gull har blitt symbolet på det fremste av edelmetall. I mange språk blir gull brukt som eit symbol på at noko er aller best, gullmedaljer i OL, forretninga er som ei gullgruve, det er gulle godt, eit godt uttrykk er eit gullkorn osv. Sjølv om den tidligare gullstandarden for pengar er borte, har namn med gull henge igjen i mynteiningar som polske złoty og tidligare nederlandske gulden. Men kvifor har dette materialet fått slik status?
Gull er eit av dei edlaste metalla, i den forstand at det skal svært mye til at det reagerer med andre stoff. Derfor kan ein finne det som reint metall i berg eller sand, ikkje som oksyd eller sulfid som dei fleste andre metall. Dette gjorde at gull var blant dei aller første reine metalla som menneska fikk tilgang til.
Kor mye gull er det tatt ut til saman gjennom tidene? I følgje World Gold Council var det fram til 2009 utvunne ca. 178.000 tonn gull, no har det trulig passert 200.000 t. Etter verdsmarknadsprisen i byrjinga av 2019 har dette gullet ein verdi av 70 billionar kr. eller omlag 52 gongar Noregs statsbudsjett for 2019. Den årlige utvunne mengda av gull er tredobla sidan 1970-talet og gullhandelen er firedobla. Sjølv om mye blir resirkulert, kjem 3/4 av gullet i handelen frå nyutvinning. Samtidig blir ressursane meir og meir fattige, noko som fører til at avfallsproduksjonen aukar langt meir enn gullproduksjonen.
Det gikk ingen veg til gullfelta i Klondike. Her går gulleitarar over Chilkoot-passet, september 1898
(Foto: E. A. Hegg / Wikimedia)
I større eller mindre grad er vi alle vakse opp på draumen om gullet. Det hører til den mest grunnleggande barnelærdommen i norsk og vesteuropeisk kolonial kultur: Jesus og apostlane, vikingar i vesterled, dei store oppdagingsferdene til Marco Polo, Columbus og Magellan, cowboy og indianar, misjonærane i Afrika, Stanley og Livingstone, Nansen og Amundsen, gullgravarane på Finnmarksvidda og i Alaska.
Da vi i mi tid fikk engelsk som fag i femte klasse, starta ein av dei første songane vi lærte å synge slik: «In a cavern in a canyon. Excavating for a mine. Dwelt a miner, fortyniner and his daughter Clementine.» Vi fikk med oss at ein fortyniner var ein gullgravar, og historia blei liggande i eit romantisk skjær, trass i den triste lagnaden til Clementine.
Kva skjedde så i 1849? Det starta eigentlig året før, med eit stort gullfunn i California. Dette trakk masse folk frå fjern og nær, den store bølgja kom i 1849 og gav opphav til namnet fortyniner. På få år kom rundt 300.000 menneske for å leite etter gull. Med slik tilstrøyming av gullgravarar varte det ikkje lenge før det meste av tilgjengelige ressursar var tømt.
Gullrusha i Amerika fikk verknadar over store delar av verda, så også her heime. I 1849 synest det ikkje å ha vore nordmenn blant dei som kom fram til California, men ved rushet i Klondyke sist på 1800-talet deltok eit tusentals nordmenn, blant dei samar frå Finnmark, kvenar frå Troms og ei stor gruppe sunnmøringar. To reindriftssamar som prøvde seg som gullgravarar kom heim til Finnmark som velståande menn.[2] Seinare er det skrive mye både i sakprosa og i romanform om dei røynslene nordmenn og samar gjorde seg frå gullgraving og anna som følgde med.[3] Gullrusha i Amerika inspirerte også både heimvendte gullgravarar og andre til leiting her i landet, noko som er omtalt i bind 3, under kapitlet «Frå Klondike til Karasjok.»
Gang på gang har det oppstått gullrush i forskjellige kantar av verda, når rykta om store gullfunn har fått folk til å strøyme til frå nær og fjern. Eit av dei mest kjente er Witwatersrand Gold Rush i Sør-Afrika i 1886. Heilt opp til vår tid har det gjentatt seg, så seint som i 2018 kunne internasjonale media melde: «Zimbabwe's gold rush: boom in illegal mining draws hundreds of thousands to Africa's Klondike» [4]
Verdas høgastliggande by, La Rinconada i Peru, er etablert der av bare ei årsak: gull.
(Foto: yo/Wikipedia)
Gull har fått folk til å dra og busette seg på stadar der virkelig «ingen skulle tru at nokon kunne bu». Verdas høgastliggande by er La Rinconada i Peru, på omlag 5100 m.o.h. Det er bare gull som har trukke folk hit, til ein by der ingen veit kor mange som bur, men ein reknar med omlag 50.000, der det ikkje finst verken skikkelige vegar, sanitæranlegg eller renovasjon. Det det ikkje finst lov og orden, og der lufta er så tynn at ein må ha lang akklimatisering for å klare å opphalde seg. Gruvearbeidarar arbeider utan løn, men får beholde det gullet dei klarer å drive ut ein dag i månaden. For å få ut gullet brukar dei kvikksølv, som forureinar områda rundt gruvene og gjør det helsefarlig å bu der. Gullet sel dei til lokale oppkjøparar og det meste hamnar på den svarte marknaden. Få i La Rinconada betaler skatt og styresmaktene gjør heller ikkje mye av offentlige tenester. Dette er ikkje ei forteljing frå hundre år sidan, men skjer i dag. Innbyggartalet i La Rinconada er fleirdobla på 2000-talet.[5]
Dette oppslaget fortel kort om kva gullutvinning fører til.
(Kjelde: http://mininginjustice.org)
Sidan gull er utnytta i fleire tusen år, er dei rike gulleia forlengst tømte. I vår tid gjenstår gullårer med bare eit par milliondelar gull. I den einaste lønsame gullgruva som har vore i Noreg, Bidjovagge Gruber, var gullinnhaldet omlag 3,9 ppm. I Nordens største gullgruve i Kittilä i Finland er det noko større, omlag 5 ppm, men nokre av dei største gruvene rundt i verda blir drive på 1–2 ppm. Uansett vil godt over 99,999 % av det som blir produsert i gullgruvene ikkje vere gull, men avfall. Dette blir deponert i store landdeponi, om det da ikkje blir slept ut i elver, innsjøar og hav. Årlig blir det produsert omlag 2500 tonn gull. Det hørest ikkje mye ut, men om dette har ein gjennomsnittlig konsentrasjon på 2,5 ppm, vil det seie at den årlige avfallsproduksjonen er omlag ein milliard tonn. Dette talet likar dei ikkje å snakke om, verken gruveselskapa eller leiteselskapa eller media som jublar for eit kvart nytt gullfunn. Dei likar heller ikkje å snakke høgt om kva kjemikaliar som blir brukt for å skilje ut gullet. Det lar seg nemlig ikkje skilje ut med bare å vaske sand, med magnetseparator eller vanlig flotasjon. Det er i all hovudsak to kjemiske stoff som brukast til å skilje ut gullet. Det eine er kvikksølv, det andre er cyanid. Begge deler er svært giftige stoff, og bruken av dei har gjennom tidene hatt store konsekvensar for både gullgravarar, gruvearbeidarar, for jordsmonnet nær gruvene og livet i næraste vassdrag. Begge desse metodane er brukt i lang tid, cyanid i alle fall i 120 år. I seinare år er det utvikla mindre skadelige alternativ, som kombinasjon av hydrogenperoksyd og maisstivelse, men dei store produsentane er svært uvillige til å gi opp cyaniden.
Kvikksølv er eit svært giftig stoff som tidligare var brukt til langt fleire formål, men som på grunn av giftverknaden er forbode på stadig fleire område, som termometer og kosmetikk. Innafor gullutvinning blei det tidligare brukt f.eks. ved gullvasking i Kárášjohka, no er det mest småskala gullvasking som brukar det, bl.a. i Amazonas-området i Sør-Amerika. Bare i provinsen Madre de Dios i Peru reknar ein med at det blir brukt rundt 40 tonn kvikksølv for året, og mesteparten av denne gifta spreier seg i elvene nedover mot Amazonas og forgiftar fisk og menneske der. Gullutvinning står for minst 30 % av utsleppet av kvikksølv i verda.
Med gullgruver tenker vi gjerne på mørke gruvegangar langt nede i jorda, men i dag blir omlag 2/3 av gullproduksjonen tatt ut i opne dagbrot. Det gir større naturinngrep enn underjordsgruver og gjerne langt meir bryting av gråberg. Korleis blir det då sjåande ut etter at drifta er over. World Gold Council har si framstilling av dette: «Tilbakeføring av gullgruver betyr at ein tar ansvaret for utvinningsstaden lenge etter at ei gruve har blitt lukka og demontert – typisk for ei periode på 5–10 år eller meir. Gjennom denne tida vil landet bli rehabilitert – reinska og revegetert – og gruveselkapet vil arbeide for å sikre at opprydding av gullgruva og tilbakeføring til langsiktig miljømessig stabilitet er suksessfull.» Det var teorien. Praksis kan ofte sjå ganske forskjellig ut.
Ein stor del av gullutvinninga i verda skjer ved at tidligare rike naturområde, bl.a. regnskog, blir rasert ved nedhogging, oppgraving/sprenging og forureining frå avfall. Det skjer i stor grad i urfolksområde og ofte i område som eigentlig er verna. Slik utvinning kan skje med eller utan løyve av styresmaktene, og ofte er det eit stort element av korrupsjon i å få løyve eller å ikkje bli kontrollert.
Det kanadiske selskapet Eldorado Gold si gullgruve i Kisladag i Tyrkia brukar utlaking for å få ut gullet. Det opptar stort areal og innebærer stor risiko for forureining av vatn med syrer og tungmetall. Dette bildet dekker eit område på ca. 4x2 km. Eg har bede Eldorado Gold om å få bruke bildet dei har lagt ut av si eiga gruve, men dei vil ikkje gi løyve. Eg må derfor nøye meg med å oppmode lesarane til å finne dette sjølve på https://www.eldoradogold.com/news-and-media/image-library/default.aspx?countrygallery=tab5
I jungelen i øvre del av Amazonas har illegal gullutvinning ført til total rasering av store område med regnskog, slik vi ser på dette bildet frå Peru. Jordsmonnet er her forgifta av kvikksølv, slik at ingenting kan gro.
(Skjermdump frå film av pbs.org)
Av alt gull som blir tatt ut går omlag 10 % til meir eller mindre nyttige, industrielle eller medisinske formål. Av resten går omlag halvparten til smykke og anna utsmykking, mens andre halvparten går til «investeringsobjekt», altså gullbarrar eigd av statar, bankar og privatpersonar og lagra i bankkvelv. Også ein stor del av smykka er og i realiteten i første rekke investeringsobjekt.
Når Norsk Bergindustri støttar fullt opp om medlemsbedrifter som ønsker å ta ut gull på Finnmarksvidda kan dei altså ikkje dekke seg bak behovet for gull. Det finst allereie gull nok i verda til å dekke den nyttige bruken i mange år framover, i tillegg kjem det årlig meir enn forbruket frå igangverande gruver. Det er altså ingen annan grunn til å starte nye gullgruver enn at nokre svenske, australske eller kanadiske spekulantar vil tene pengar på det. Norsk Bergindustri og den norske regjeringa ser dette likevel som eit så høgverdig mål at det er overordna omsynet til naturen og reindrifta.
Mange vil tene pengar på etterspurnaden etter gull, i tillegg er det mektige krefter som arbeider for å auke denne etterspurnaden. Blant dei er World Gold Council, som representerer dei leiande gullgruveselskapa i verda og omtalar seg som marknadsutviklingsorganisasjon for gullindustrien. Målsettinga er «to stimulate and sustain demand for gold, provide industry leadership, and be the global authority on the gold market.» Dei har som uttalt mål å gjøre gull «mainstream» og seier dei har vist evne til å oppnå målet med å gjøre gull meir tilgjengelig, styrke forståing og bruk av gull som investeringsobjekt og sikre at gullindustrien si røyst blir høyrd på den globale scenen. På nettsida si Goldhub, seier dei det i klartekst: «Den sterke gullprisutviklinga var positiv for investorar og produsentar, og var symptomatisk for eit djupare skifte i haldningar: ei aukande anerkjenning av rolla til gull som eit verdiskapings- og risikoreduserande verktøy. Dette går til hjartet i strategien vår for å gjøre gull til ein vanlig ressurs. (a mainstream asset) » [6]
Det er ingen tvil om at dei har hatt suksess i forhold til desse måla. Og World Gold Council og deira samarbeidspartnarar seier sjølvsagt ingenting om naturskadane ved denne utvinninga, om forgiftninga med cyanid og kvikksølv eller at for kvart tonn gull som blir tatt ut blir det fleire hundre tusen tonn avfall.
Kva som eigentlig skjer innafor den internasjonale gullhandelen er ikkje så lett å forstå. Mye av pengane som blir tent på gull blir ikkje tent på produksjon og sal, men på rein spekulasjon, som veddemål om prisen vil gå opp eller ned. Små prisendringar her vil kunne gi enorme fortenester – eller tap.
På verdsbasis er det nokre store sentra som styrer mesteparten av gullhandelen. Mens gullprisen i stor grad blir avgjort på børsen i London, og prisen på gruveselskapa på børsen i Toronto, skjer ein stor del av den reelle fysiske gullhandelen i Dubai, som har heile 11 gullraffineri. Ein stor del av «blodgull» og andre «blodmetall» frå borgarkrigane i Kongo og andre konfliktområde finn vegen gjennom Dubai, der gullet blir stempla som godkjent og «konfliktfritt». I motsetning til dette finst det nokre få «etiske gullfond», som garanterer Fairtrade og dokumentasjon av heile utvinningsprosessen og skikkelige arbeids- og lønsforhold for gruvearbeidarane. Desse utgjør så langt bare omlag 0,1 % av marknaden.
Ein kan ikkje skrive om gull internasjonalt utan å nemne Kina. Etter revolusjonen i 1949 blei det gjort ulovlig å eige gull privat i Kina. Dette forbodet blei oppheva i 2004, og da eksploderte etterspurnaden. Nylig passerte Kina India som landet med størst forbruk av gull. I tillegg til det private forbruket til smykke og utsmykkingar bygger den kinesiske staten opp store lager av gull, som ein lekk i arbeidet med å gjøre verdshandelen uavhengig av dollar. Dette har ført til ein stor auke i gullutvinninga i Kina, mye av denne skjer i mindre gruver med svært dårlige arbeidsforhold.[7]
Dei siste åra har mineralnæringa begjærlig grepe fatt i overgangen til fornybar energi, og brukt denne som argument for at det må satsast på meir gruvedrift, og at gruveselskapa må få betre vilkår og mindre miljøkrav. Dette har legitimert og grønvaska utvinninga av koppar, litium, grafitt, sjeldne jordmetall, kvarts og ei rekke andre mineral, til og med bly, aluminium, nikkel, jern, uran og kalkstein kan grunngivast med at dei er nødvendige i den gigantiske utbygginga av «fornybar» og «utsleppsfri» energi. Det viktigaste mineralet dei har hatt problem med å forsvare er gull, som så langt ikkje har vore brukt i fornybarindustrien. Dette kan no endre seg til gullindustrien sin fordel. For no har forskarar funne ut at gull kan brukast i solceller. Det er til og med norske forskarar ved Universitetet i Bergen som har funne ut at eit veldig tynt belegg av gull kan forbetre verknadsgraden av solceller. [8]Det kan bli halmstrået som kan grønvaske også gullutvinninga.
Alle har hørt om radioaktiv forureining, ikkje minst i samband med kjernekraftulukkene i Tsjernobyl (1986) og Fukushima (2011). Men kva er eigentlig radioaktivitet og kva er det som er så farlig med det?
Om du er trygg på at du hugsar den grunnleggande atomfysikken frå skolen, kan du hoppe til neste avsnitt, men elles kan det vere lurt å ta med den repetisjonen som i alle fall eg trong før eg skreiv dette kapittelet:
Alle grunnstoff består av atom, alle atom har ei kjerne av positivt ladde proton og nøytrale nøytron og rundt denne går elektron i forskjellige banar. Eit nøytralt atom har like mange elektron og proton, mens eit elektrisk ladd atom eller ion, har overskot av elektron (-) eller av proton (+). Kvart grunnstoff har i det periodiske systemet eit atomnummer, som tilsvarar talet på proton. Men alle grunnstoff har fleire variantar eller isotopar, ettersom talet på nøytron kan variere. Vi skriv isotopane med det samla talet på protonar og nøytronar foran den kjemiske formelen, som 22Na, 56Fe, 235U osv. Dei fleste vanlige isotopar er stabile, og det er eit fast forhold mellom desse, f.eks. består jern av 4 stabile isotopar: 54Fe (5,8 %), 56Fe (91,8 %), 57Fe (2,1 %) og 58Fe (0,3 %). Hydrogen består vesentlig av 1H, med små deler 2H (deuterium) og enno mindre 3H (tritium). 2H i samband med oksygen kallar vi tungtvatn, dette kan ein ved destillasjon eller elektrolyse trekke ut av vatn, og bruke i framstilling av atomvåpen. Noreg var det første landet som framstilte tungtvatn, og dette har vore svært omstridd, både under krigen da produksjonen gikk til Nazi-Tyskland, og seinare når fleire land, bl.a. Israel og India, har kunna framstille atomvåpen med norsk tungtvatn.
Nokre naturlige grunnstoff har også ustabile isotopar, som over tid endrar seg ved å sende ut stråling. Dei blir da omdanna til andre isotopar av same grunnstoffet, eller til andre grunnstoff. Den tida det tar før halvparten av eit stoff er omdanna, kallar vi halveringstid. Halveringstid for nokre stoff kan vere bare brøkdelar av eit sekund, mens det for andre er millionar eller milliardar av år.
Karbon 14 (14C) er ein isotop som levande vesen tar opp gjennom CO2 frå atmosfæren, og som når organismane dør gradvis går over til nitrogen 14N, med ei halveringstid på 5700 år. Dette er derfor brukt til aldersbestemming. Kalium 40 (40K) går over til Argon (40Ar) med ei halveringstid på 1,3 mrd. år og kan brukast til datering av eldre materiale.
Strålinga frå kjernereaksjonar kan delast i tre:
– alfa-partiklar: 2 proton + 2 nøytron = He-kjerne
– beta-stråling: elektron
– gamma-stråling: elektromagnetisk stråling, foton
Alfa- og betastrålinga har kort rekkevidde og er først og fremst skadelig om vi får dei i oss, mens gammastråling har lengre rekkevidde og trenger gjennom dei fleste materiale.
Av grunnstoffa har alle til og med atomnummer 83 (vismut) ein eller fleire stabile isotopar. Dei som er lengre ut i systemet har bare radioaktive isotopar.
Grunnstoff med høgare atomnummer enn 92 (uran) og nokre av dei lågare finst ikkje naturlig i naturen, men er bare framstilt i laboratorium. Dei fleste av dei har kort halveringstid, slik at det er vanskelig å få brukt dei til noko.
Av naturlig førekommande grunnstoff er det i første rekke uran og thorium som er opphav til radioaktiv stråling. Kvar av desse er starten på ei lang rekke radioaktive nedbrytingsprodukt, fram til kvar av dei ender som stabile isotopar av bly. Levande organismar som planter, dyr og menneske blir alltid utsett for ei viss bakgrunnsstråling, frå verdsrommet og frå berggrunnen under oss. Vi er tilpassa til å tole normale dosar av denne, men når vi blir utsette for større dosar, kan det vere fare på ferde. Strålinga frå berggrunnen varierer, bl.a. med bergartane, og det er i mange land gjort kartlegging av bakgrunnsstrålinga. For Noreg er denne gjort av NGU, men landet er bare ufullstendig dekka.[9] Kartet viser store variasjonar. Det er spesielt ein bergart som skil seg ut med høg stråling, alunskifer.
Spesielt har det vore merksemd rundt mellomproduktet radon, 222Rn og 220Rn, fordi dette er ein gass, som derfor kan bli pusta inn av menneske og dyr og føre til at vi får strålinga i oss. Når vi har fått radon i oss held stoffet seg der til det blir omdanna til andre stoff (polonium, bly, thallium og vismut). Når strålinga blir særlig større enn normal bakgrunnsstråling kan det bl.a. føre til at celler dør, til ukontrollert vekst og til misdanningar.
Allereie på 1500-talet la ein i noverande Tsjekkia merke til at gruvearbeidarar fikk ein sjukdom som ein seinare har funne at kjem frå radon og spalteprodukta («radondøtre»). Gjennom tidene har nok mange tusen gruvearbeidarar blitt ramma av dette, ofte utan at ein har visst kva det har vore. I urangruver i Australia og Canada må gruvearbeidarane gå med dosimeter for å registrere kor mye stråling dei får i seg. Dette skal da kunne brukast til å kontrollere at ingen får i seg meir enn tillate årlig stråling. Men det er som kjent forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemakar, og gruvearbeidarar må finne seg i meir stråling enn andre. Den internasjonale organisasjonen «Internal Commission for Radiological Protection» har sett standardar for medlemsstatane for eksponering til radioaktiv stråling. Ein vanlig mann i gata kan eksponerast for 1 milliSievert per år (mSv/år), mens arbeidarar i nukleærsektoren har ei grense på 20 mSv/år.[10]
Radonstråling kan og ramme oss om vi f.eks. bygger bustadar på grunn med høg stråling. Det blir gjort målingar av radonkonsentrasjon i grunnen, og ut frå dette blir det tilrådd å ikkje bygge bustadar der konsentrasjonen er høg, eller å gjøre tiltak for isolering.
Folk som er utsett for høge dosar av stråling vil svært ofte utvikle kreft. Det er ein klar overhyppigheit av kreft blant gruvearbeidarar, men det er vanskelig å seie kva som skuldast stråling og kva som skuldast røyking, støv og andre faktorar. Det er delte oppfatningar om kor skadelig radon i mindre mengder er, nokon hevdar til og med at radon i begrensa mengder er bra for helsa. Radon er også brukt i medisinsk behandling av bl.a. revmatiske lidingar og diabetes, men dei positive verknadane må da vurderast opp mot dei negative.
Byen Pripjat i Ukraina måtte fråflyttast som resultat av ulukka i Tsjernobyl. Det øydelagde atomkraftverket i bakgrunnen.
(Foto: Jason Minshull / Wikipedia)
Enno verre enn den «naturlige» strålinga er stråling som er kunstig frambrakt av menneska, i laboratorium, i kjernekraftverk og ved atombombesprengingar. Den første som arbeidde i laboratorium med stråling frå radioaktive stoff, Maria Skłodowska-Curie, blei sjølv offer for dette, da ho døydde av kreft som sannsynligvis var ei følge av strålinga. Seinare har det blitt utvikla mange tiltak for å verne forskarar, laborantar og helsepersonell mot slik stråling. Kjernekraftverk har frå starten av utgjort ein stor strålefare, ikkje minst for arbeidarane der. Også for nabolaget er det fare for stråleskadar, men dei virkelig store skadane skjer ved ulukker som det har vore ganske mange av.
Ofte har ulukker med utslepp av stråling blitt forsøkt halde skjult, men nokre har vore så store at dei ikkje lot seg skjule, som Three Mile Island i USA 1979, Tsjernobyl i Ukraina i 1986 og Fukushima i Japan i 2011. Ved Tsjernobyl-ulukka var strålinga så stor at dei fleste arbeidarane som deltok i redningsarbeidet døydde etter ganske kort tid. For folk som var lengre unna kunne det ta lengre tid. Om sjukdoms- og dødstala gikk opp, kunne det likevel vere vanskelig å seie sikkert kven som blei sjuke og døydde av strålinga.
Bombinga av Hiroshima og Nagasaki i august 1945 hører til dei største krigsbrotsverka verda har sett. Bombene førte til at omlag 250.000 døydde, direkte eller som følgje av strålinga. Seinare har ikkje atomvåpen vore brukt direkte i krig, men produksjon, lagring og prøvesprengingar har ført til eit ukjent antall offer.
I Noreg har vi i første rekke blitt påverka av radioaktivitet gjennom dei sovjetiske prøvesprengingane på Novaja Semlja 1965-90 og nedfallet etter Tsjernobylulukka. I begge tilfelle førte eksplosjonane til danning av radioaktive isotopar som ikkje fantest naturlig i naturen, og som blei ført av vind og regn til våre område. På eller over Novaja Semlja blei det gjennomført 134 sprengingar, den største var 350 gongar Hiroshima-bomba. Radioaktivt nedfall ramma bl.a. Kolahalvøya og Nord-Noreg. Dei radioaktive stoffa blei tatt opp i planter og særlig reinlav. Det finst ikkje sikre tal på kor store skader desse sprengingane førte til.
Ved Tsjernobylulukka var værforholda slik at store delar av dei radioaktive stoffa som kom ut i atmosfæren regna ned over Midt-Noreg. Det blei raskt åtvara mot å plukke sopp og bær i visse område, og mot å ete kjøtt av rein og sau som beita der. Det kom da fram at det trulig hadde vore minst like stort nedfall frå Novaja Semlja tidligare, men at det da ikkje var gitt noko informasjon og åtvaring. Den første tida etter Tsjernobylulukka var det svært motstridande meldingar frå styresmaktene. Det blei innført grenseverdiar for kor mye stråling det kunne vere i reinkjøtt, men seinare blei desse auka kraftig utan at det blei gitt noko truverdig vitskapelig grunngiving for verken den eine eller andre grensa. Ulukka og tiltaka etterpå førte til mye vanskar for reindrifta, særlig i sørsamisk område.
Den hittil siste større radioaktive utsleppet skjedde ved det japanske kjernekraftverket Fukushima i 2011. Tre reaktorar smelta ned etter at kraftverket blei treft av ein tsunami forårsaka av jordskjelv. Det kom seinare fram at kraftverket ikkje var dimensjonert for å tole slike bølger. Store mengder radioaktivitet blei spreidd i lufta og særlig ut i havet, der det spreidde seg som ei bølge utover i Stillehavet.
uraniummineposter.jpg
I USA er det heile 10400 forlatte urangruver, som vil vere farlige i hundretusenvis av år.
(Plakat: CleanUpTheMines.org)
Før den radioaktive verknaden av uran blei oppdaga i 1896, blei uranmalm i første rekke brukt som fargestoff, bl.a. til glas og keramikk. Dette gav ikkje noko stor etterspurnad, det var nok å bruke av den uranmalmen som blei tatt ut som biprodukt ved drift på andre malmar, særlig blymalm. Seinare skulle uran bli svært etterspurt i fleire periodar og av heilt forskjellige årsaker.
Den første uranboomen var eigentlig ikkje etterspørsel etter sjølve uranet, men etter radium, som er eit nedbrytingsprodukt og derfor alltid finst i samband med uran. Radium gir ei langt kraftigare stråling enn uran. Da Maria og Pierre Curie skilde ut radium, blei det straks tatt i bruk til stråling mot kreft og i ei rekke medisinar. Etter kvart fann ein ut at strålinga også kunne gjøre stor skade, og ein gikk bort frå medisinsk bruk av radium. Også anna bruk, som sjølvlysande maling, har gått tilbake på grunn av skadeverknadane. Men før ein kom så langt var det i dei første par tiåra av 1900-talet ein veldig etterspørsel etter radium.
Den første kjelda til radium var uranmalm frå Erzgebirge/Joachimstal i noverande Tsjekkia. Drifta der blei snart overgått av store funn på Colorado-høgsletta i USA. Frå 1913 til 1923 var der eit gigantisk «Klondike» med oppbygging av heile byar, som med eitt slag blei omvandla til spøkelsesbyar da langt rikare malm blei funne på steppene i Belgisk Kongo. «En så dramatisk situasjon har en vel aldri opplevd i verdens bergverkshistorie» skreiv «Times» i 1923. Sjeldan har nokon tent så mye på å gi bort ei gåve som da «Union Miniere du Haut Katanga» gav dei første 8 gram radium gratis til belgiske sjukehus. Da hadde prisen på radiumbromid i løpet av få år fyke opp til fantastiske 800.000 kr. pr gram, for så å falle ned igjen til halvparten. Nokre år seinare var prisen under ein tidel av det han hadde vore på det meste.
I denne tida blei uranen i liten grad utnytta. Annleis blei det under andre verdskrigen da både Tyskland og USA sette i gang forsking for å bruke uranspalting både til våpen og til energiproduksjon. På 1930-talet klarte forskarar for første gong å spalte ei atomkjerne og det blei oppdaga at dette utløyste store mengder energi. Det førte raskt til eit veldig kappløp om å utvikle denne energien til våpen og til energiproduksjon. Det blei som kjent USA som vann kappløpet, med minst 250.000 drepne som resultat. Under krigen sikra USA seg all uran dei kunne få, og dette fortsatte etter krigen, men ei enorm atomopprustning, retta i første rekke mot den nye fienden: Sovjetunionen og deira allierte. Dermed starte ei rekke land arbeidet med å skaffe seg eigne atomvåpen. I landa som no danna NATO, hadde uranleiting lenge absolutt prioritet foran all anna mineralverksemd. Atomopprustninga utvikla seg til ei av dei mest vanvittige fenomena i verdshistoria. Det var ikkje nok å ha våpen til å utslette alt liv på jorda, ein måtte ha nok til å utslette jorda hundrevis av gongar, som om det skulle vere mogleg å gjøre det meir enn ein gong.
Mens uranet i den første etterkrigstida vesentlig gikk til våpen, pågikk også forsking med sikte på å «temme» atomenergien for produksjon av elektrisitet. Noreg var med heilt i teten i denne forskinga. Atomforskninga starta ved Forsvarets forskningsinstitutt allereie i 1946 og blei vidareført av den sivile avleggaren Institutt for Atomenergi i 1948, tre år før det første kjernekraftverket blei sett i drift i USA.
Allereie i 1945 starta Forsvaret eit hemmelig uranleitingsprogram, som varte i alle fall til ut på 1970-talet. Samtidig var det frå rundt 1950 også ei ope satsing på uranleiting, der folk flest blei oppmoda til å skaffe seg geigertellarar og melde inn uranfunn. (Sjå bind 3) Mye av denne historia er aldri blitt fortalt offentlig, og dei som var med på det og enno er i live, ser ut til å ville ta med seg historia i grava. Mye av dei uranfunna som blei gjort har ikkje kome med i offisielle kart. Det gjeld bl.a. funn på Nordvestlandet. Også NGU leita etter uran heilt frå krigen og framover. I 1983 blei uranleitinga i Noreg oppsummert i artikkelen: Lindahl, I.: Classification of uranium mineralization in Norway. (NGU) Det er ingen tvil om at det på dette tidspunktet var gjort fleire funn enn dei som kjem her. Spørsmålet er kor mye av uranfunna som var ukjente for forfattaren og kor mye som blei medvite halde tilbake. I 2013 blei det hevda at den største uranførekomsten i Noreg er i Salangen i Troms. Så lenge vi ikkje har tilgang på alle funna som er gjort, er det vanskelig å seie om dette stemmer.
Sverige har så seint som i 2018 hatt ein strid om uranutvinning som endte med at Riksdagen med knapt fleirtal vedtok eit forbod mot uranutvinning i landet. Noko av bakgrunnen ligg i røynslene med den uranutvinninga som skjedde ved Skövde i Sør-Midt-Sverige frå 1965 til 1969, i den tida da den svenske regjeringa i løyndom arbeida for å skaffe seg eigne atomvåpen. Det blei bare tatt ut 225 tonn uran, men 1,5 mill. tonn radioaktivt avfall. Dette er lagra ved prosesseringsanlegget, nesten inne i ein by, med bustadfelt tett inntil. Arbeidet med å sikre avfallet har hittil kosta omlag 450 mill. SEK og det vil nok bli meir enno. Dette har ikkje hindra at det har vore stor interesse for uranutvinning, og så seint som 2015 måtte eit kanadisk selskap gi opp planane om urangruve, bl.a. ved den gamle gruva i Skövde.
Den største produsenten av uran er no Kasakhstan, som står for omlag 35 % av verdsproduksjonen.
Om dagens bruk av uran held fram, så er det i kjente reserver uran nok til å halde fram i omlag 100 år til. Kraftverk basert på spalting av uran står no for omlag 15 % av elektrisitetsproduksjonen. Denne kan bare utnytte visse isotopar av uran, det blir forska på å lage kjernekraftverk som også kan utnytte andre isotopar, men dette har ikkje kome så langt at det er sett ut i livet. Om det lukkast vil ein trenge langt mindre uran, og ressursane vil halde tilsvarande lengre.
Gjennom godt over hundre år er det starta mange tusen urangruver i verda, og dei fleste er for lengst forlatt igjen. Dei er i liten grad rydda opp og det blir spreidd mye radioaktivitet rundt dei. Bare i USA reknar ein med at det har vore i drift omlag 4000 urangruver. I Staten Colorado aleine er det omlag 1,2 millionar menneske som bur innafor 8 km frå ei nedlagt eller fungerande urangruve, noko som vil seie at dei utsetter seg for skadelig stråling.[11]
Eit anna radioaktivt stoff som har vore aktuelt for energiproduksjon er thorium. Thoriumoksyd var tidligare brukt bl. a. til glødenett i transportable gasslamper (Auer og Petromax), legeringselement i aluminium, belegg på wolfram i elektriske apparat, i sveiseelektrodar og keramikk, i glass for nøyaktige linser og vitskapelige instrument. Det er også brukt som katalysator i forskjellige kjemiske prosessar.
Mest omtalt har thorium vore som potensielt brensel i kjernekraftverk for heilt eller delvis å erstatte uran. Trass i at det har vore eksperimentert med dette sidan like etter andre verdskrigen, har ein enno ikkje kome fram til ein fungerande og lønsam atomreaktor basert på thorium. Det har i mange år vore leita etter thorium i Noreg, og det er funne nokre konsentrasjonar, bl.a. i Fen-feltet i Telemark. Så lenge etterspurnaden på verdsmarknaden er så liten, er det likevel ikkje grunnlag for å sette i gang gruvedrift.