Eit kritisk blikk på mineralnæringa i fortid, notid og framtid.
Bind 4 – Under falskt flagg
Bøkene kostar kr. 250,- pr bind, alle fire samla kr. 750,-.Dei kan bestillast frå forlaget Davvi Girji eller forfattaren Svein Lund.
Blant dei aller mest grunnleggande spørsmåla for framtida til menneska på jorda er: Finst det mineral nok for framtidige behov? eller kanske snarare: Kva middel må vi ty til for å få nok mineral, og kva blir konsekvensane av desse midla? For å kunne svare på dette må vi gå tilbake og stille det enkle spørsmålet: Kor kjem minerala frå?
Kor kjem grunnstoffa frå? Grunnstoffa som jorda består av har stort sett ikkje utvikla seg her, men i prosessar i verdsrommet for svært lenge sidan. Det er ikkje alt vi veit sikkert, så denne tabellen er presentert som «beste gjetting».
(Foto: https://apod.nasa.gov/apod/ap171024.html)
Her skal vi ikkje gå inn i dei meir eller mindre sikre teoriane om danninga av universet og grunnstoffa, men starte med danninga av jorda og resten av solsystemet vårt for 4–5 milliardar år sidan. Samanlikna med Sola og dei fleste andre planetane har jorda mye tunge grunnstoff. Ved danninga av jorda blei hovuddelen av dei tyngste grunnstoffa samla i kjerna, mens skorpa består vesentlig av lettare mineral.
Førekomstane av tunge metall i jordskorpa kan i større eller mindre grad vere resultat av at jorda er truffe av meteorittar utafrå, med særlig sterkt bombardement for rundt 4 milliardar år sidan. Jorda hadde da enno ikkje utvikla så mye atmosfære som i dag, slik at ein større del av meteorittane nådde fram til jordskorpa utan å bli brende opp på vegen.
Framleis hender det at meteorittar fell ned mot jorda. Ein del kjem velberga gjennom atmosfæren og nokre av dei blir finne av folk. Meteorittane har forskjellig samansetting, ein del inneheld mye jern og nikkel, og slike var blant dei første kjeldene for menneska si mineralutnytting. Nyare meteorittar utgjør likevel ein forsvinnande liten del av mineralressursane på jorda, og vi kan ikkje basere mineralforbruket vårt på verken tidligare eller framtidige meteorittfall.
Mange har spekulert i gruvedrift i rommet, på Månen, planetar og asteroidar, der ein skal kunne hente heim alt frå jern og titan til gull og diamantar. Lite tyder på at dette kan bli noka lønsam verksemd for andre enn produsentar av rakettar og Science Fiction-bøker.
Skjer det så ei endring av grunnstoffa på jorda? Til ei viss grad skjer det naturlige endringar gjennom at radioaktive stoff endrar seg til andre grunnstoff eller andre isotopar av same grunnstoffet. For eksempel går uran gradvis over til andre radioaktive stoff og ender til slutt som stabilt bly. Dette skjer gradvis over lang tid, og graden av omdanning kan brukast til datering av bergartar. I tillegg har menneska frå rundt 1940 utvikla metodar for kunstig grunnstoffomvandling, som regel ved stråling. Vi kan endre grunnstoff frå tyngre til lettare ved fisjon og frå lettare til tyngre ved fusjon. Alle grunnstoffa med atomnummer 93–118 er laga i laboratorium, og dei er radioaktive og ustabile. Slik produksjon av grunnstoff krev store mengder med energi, og i den grad ein kan framstille stoff som er etterspurte i industrien, vil det vere vanskelig å konkurrere med konvensjonell utvinning frå fjell.
Som hovudregel er altså dei grunnstoffa som finst på jorda danna for svært lang tid sidan og prosessane som har danna dei er lite tilgjengelige for oss. For praktisk bruk kan vi ikkje basere oss på tilgang på anna enn dei stoffa som no er på jorda. Men også innafor dette er det klare avgrensingar, på grunn av temperaturen og avstanden kan vi ikkje rekne med å hente mineral frå verken kjerna eller mantelen, det som er praktisk tilgjengelig er mineral i øvre del av jordskorpa.
Sjølv om mengda av forskjellige grunnstoff er relativt konstant i Jorda si historie, har måten desse grunnstoffa inngår kjemiske samband på endra seg i større grad, og minerala i jordskorpa er ikkje alltid dei same som var for eit par milliardar år sidan.
Jorda har eit relativt tynt skal eller skorpe av fast og relativt kaldt materiale over ein mantel der temperaturen aukar innover frå omlag 1250 0C til 3370 0C og innafor denne ei kjerne der temperaturen stig opp til omlag 5000 0C. Kjerna består i stor grad av kjemisk fritt jern og nikkel, mens mantelen vesentlig inneheld jern- og magnesiumsilikat. I jordskorpa utgjør jern bare omlag 5 %. Kjerna kjenner vi bare frå indirekte målingar, på grunn av avstand og temperatur kjem vi ikkje i direkte kontakt med denne, og det er inga utveksling av materiale mellom kjerna og jordskorpa. Mantelen har noko meir utveksling med jordskorpa, med at straumar i mantelen fører til rørsler i kontinentalplatene. Jordskorpa består av omlag 15 større og mindre tektoniske plater, som forskyv seg i forhold til kvarandre. Nokre plater går mot kvarandre, og bygger da opp fjellkjedar, mens andre går frå kvarandre, så jordskorpa sprekk opp. Ved sprekkane blir det særlig stor vulkansk aktivitet. Desse rørslene går ikkje fort, men gjennom millionar av år skjer det store endringar. To gongar har alle kontinenta vore samla, for så å spreie seg igjen. Det landområdet som no er Noreg blei kraftig endra geologisk av kollisjon mellom den euroasiatiske og den nordamerikanske kontinentplata for 4–500 mill. år sidan. Dette pressa opp den kaledonske fjellkjeda, som går frå Finnmark til langt ned på Vestlandet. Skiljet mellom desse kontinentalplatene går i Atlanterhavet, der dei går frå kvarandre og fører til vulkansk aktivitet, både på Island og langs ryggen forbi Jan Mayen og vest for Svalbard. Desse rørslene har stor innverknad på tilgangen på mineral.
I omlag 4 milliardar år har fjellkjedar blitt bygde opp og brote ned. Gjennom vulkanske og kjemiske prosessar, forskyving av kontinentalplater, nedbryting, sedimentering og omvandling har nokre grunnstoff og mineral blitt konsentrerte i visse område, dels i overflata, dels i gongar meir eller mindre djupt nede i jordskorpa. Vatn som har blitt pressa ned i jorda og så varma opp til svært høg temperatur har kome opp igjen og tatt med seg visse mineral som da har blitt sett av igjen lenger oppe.
Kolkraftverket i Bełchatów i Polen slepp årlig ut 33 millionar tonn CO2. Det er det støste einskildutsleppet i EU og ein promille av samla utslepp i verda.
(Foto: Basia Głowacka) )
Om vi haustar av naturen sine eigne vekstar og dyr, dyrkar poteter og korn eller aler opp sauer og kyr, vil vi kunne få ein tilvekst tilbake slik at vi kan halde fram å hauste i overskodelig framtid. Vi snakkar da om fornybare ressursar. For mineral er situasjonen ein heilt anna. Både nydanning og omdanning av mineral og tilgang på nye stoff frå djupet gjennom geologiske prosessar skjer i eit mye lengre tidsperspektiv enn menneska si tid på jorda. For dei minerala som er aktuelle å utnytte i vår tid, kan vi noko forenkla seie at danninga ligg over 100 millionar år tilbake, mens bruken er avgrensa til under 10000 år. For all praktisk tenking er minerala derfor ikkje-fornybare ressursar.
Her vil lesaren sjølvsagt innvende at vi kan da bare bruke dei same minerala om igjen. Til ei viss grad er det rett, men det gir i beste fall bare ei utsetting, fordi det vil bli eit større eller mindre svinn ved kvar gjenvinning.
Menneska sin bruk av mineral kan grovt delast i to. Nokre mineral kan vi bruke som dei er, bare hogge eller slipe dei til steinøkser, takstein og smykke. Vi endrar altså ikkje den opprinnelige kjemiske samansetninga. Andre mineral må vi utsette for kjemisk bearbeiding, slik at vi kan skilje ut visse grunnstoff eller kjemiske samband, som når vi tar ut metall frå malm.
For eit par millionar år sidan byrja menneska sine forfedre å utnytte visse mineral til reiskapar og våpen. For mindre enn 10000 år sidan byrja menneske å utnytte metall og etter kvart metallegeringar. Først kunne ein vere heldig å finne jern frå meteorittar og gedigent sølv, gull og koppar og bruke dette etter smiing, men utan å endre kjemisk samansetning. Dei rike kjeldene av reine metall var ikkje store, og etter kvart lærte menneska seg å utvinne metalla frå malm. Dei første malmane låg i overflata og var rike, men etter kvart måtte ein gå djupare ned og/eller ta ut fattigare malm. Nye oppfinningar auka behovet for mineral, både dei som lenge hadde vore drive på og dei som tidligare hadde fått ligge i fred.
Det samla mineralforbruket i verda har auka enormt gjennom tidene, og dette har fleire årsaker som ofte har verka parallelt. Når mineralnæringa med støttespelarar diskuterer mineralforbruket, snakkar dei gjerne bare om to fenomen – auka folketal og auka privatforbruk hos folk flest. Her skal vi sjå på desse og på nokre andre fenomen som ikkje har vore like populært å snakke om.
Mens vi reknar med omlag 5 millionar menneske for 10.000 år sidan, 200 mill. ved starten av tidsrekninga vår, var det knappe 800 mill. i 1750, 2,5 milliardar i 1950 og 7,7 mrd. i 2019. Dette hadde aleine vore nok til å føre til ein enorm auke i mineralforbruket, sjølv om forbruket pr. person hadde halde seg konstant. Men det har det jo langt ifrå.
Denne oversikta skal vise kor mange grunnstoff menneska har brukt ved byrjinga av kvart hundreår. Denne blir brukt av ei rekke institusjonar, som har til felles at dei arbeider for å auke mineralutvinninga. Kjelden dei viser til er artikkelen Strategien für einen verantwortlichen Umgang mit Metallen und deren Ressourcen, skrive av 4 tyske forskarar.
Her er ei rekke feil, som det er ganske utrulig at desse forskarane har gjort og seinare bl.a. EIT og NGU har gått god for. Metall som sink og gull manglar heilt, i tillegg var i alle fall lenge før år 1700 i bruk både koppar, tinn, bly og sølv, samt fleire legeringsmetall for stål.
Forbruket pr. person har auka kraftig av dei fleste vanlige metall og mineral. Forbruksauken skjer på forskjellige nivå, som at fleire har fått tilgang til sykkel, privatbil, telefon, radio, TV, datamaskin eller betring av bustandard. Forbruksauken er likevel ikkje bare uttrykk for auka levestandard, men også for at bruksgjenstandar av materiale frå dyr og planter er erstatta med materiale av mineral og petroleumsbaserte kunststoff som plast. Det skuldast dels at det har blitt mindre tilgang på dei materiala som blei brukte tidligare, dels at dei nye materiala har andre eigenskapar og blir masseprodusert billigare.
Det er sjølvsagt bra at folk får råd til vanlige hjelpemiddel som sykkel, komfyr og mobiltelefon, men store delar av forbruket er det grunn til å stille spørsmål ved om er nødvendig. I dagens forbrukssamfunn set vi ofte likheitsteikn mellom levestandard og kjøpekraft, men kanskje kunne levestandarden vore vel så høg om vi trong å kjøpe mindre fordi varene varte lenger så vi ikkje trong å kjøpe nytt alt i eitt, eller om ein del av dei private goda var kollektive.
Eit av dei viktigaste trekka i utviklinga er at forbruket har auka enormt i nyindustrialiserte land, der utviklinga i Kina har aller størst betydning og virkar direkte inn på etterspurnad og pris på verdsmarknaden.
Over heile verda har herskarar bygd seg palass, med stort forbruk av kalkstein til sement og ei rekke andre mineral. Her er Ceausescus palass i Romania, bygd så seint som på 1980-tallet.
(Foto: George Groutas / Wikipedia)
Kor mye pengar og forbruksvarer vi disponerer er svært skjeivt fordelt i verda, både mellom rike og fattige land og innafor kvart land. Denne fordelinga ser òg ut å bli stadig skeivare. I 2015 disponerte dei 62 rikaste personane i verda like mye som den fattigaste halvdelen. I 2018 var dette misforholdet auka til at dei 8 rikaste har like mye som dei 3,6 milliardar fattigaste.
Ein stor del av inntektene til dei rike og superrike går til luksusforbruk for dei sjølve og familiane deira, som enorme villaar/palass og feriebustadar, bilar, båtar, fly osv. For ikkje å snakke om smykke og andre utsmykkingar. Forskjellen på dette luksusforbruket og eit norsk gjennomsnittsforbruk utgjør eit enormt direkte og indirekte forbruk av jern, koppar, aluminium, nikkel, gull, sølv, diamantar og andre edelsteinar, naturstein, kalkstein og mange andre mineral.
Ein stor del av mineralforbruket går med til å bygge og vedlikehalde vegar, bilar, terrengkjøretøy, jernbanelinjer, tog, skip, hamnar, fly og flyplassar. Mye av dette er ikkje til å unngå, men ein stor del er unødvendig og kan med fordel reduserast. I lys av at jorda både er i ferd med å bli overoppheita og tømt for ressursar, er det på tide å stille spørsmålsteikn ved om det er behov for stadig aukande mengde privatbilar og terrengkjøretøy, om vi treng gigantiske cruiseskip som fraktar halvrike pensjonistar rundt på alle verdshav, om alle nordmenn treng flyreiser til Thailand og om kinesiske nyrike treng nordlysturisme til Finland og Noreg.
Ein annan variant av kjøretøyforbruket er den såkalla motorsporten, som ikkje fyller andre behov enn behovet for spenning, både om kven som kjem først til mål og om folk og kjøretøy kjem heilskinna frå moroa.
Busettingsmønsteret verkar òg sterkt inn på transportbehovet. Behov for transportmiddel aukar kraftig med avstand mellom heim og arbeidsplass og avstand mellom heim og dagligvareforretningar og offentlige tenester. På dette området har utviklinga i seinare år vore svært negativ både i Noreg og mange andre land.
Over heile verda går mye mineral til bygging av offentlige administrasjonsbygg, skolar, helseinstitusjonar, kulturbygg, politistasjonar osv. Mye av dette er nødvendige og ønska gode, og mange stadar i verda kunne det f.eks. trengst meir og betre skolar og sjukehus. Men også her er det store pengar og mineralmengder som blir brukt til palass for kongar, presidentar og høgare politikarar og embetsfolk, samt til utsmykking av offentlige bygg. Ikkje minst går det med store mengder av betong, bronse og rustfritt stål til å reise monument over både avdøde og levande personar. Dette er ikkje bare noko som skjer i dei rikaste landa i verda, men kanskje vel så mye i fattigare land, der kontrasten til den allmenne fattigdomen blir enno meir skjærande, som Ceausescu sitt gigantpalass i Romania og verdas største statue i India.
Å påpeike sløseri med mineral i religiøs samanheng er ikkje alltid populært, da det blir rekna til religionsfridomen at alle religiøse samfunn skal ha rett til å dyrke eiga tru og eigne ritual. Men når ein f.eks. har sett forbruket av gull i innramming av ikon i ortodokse kyrkjer eller i Buddha-statuer, må det vere lov å stille spørsmålet om ikkje folk kunne praktisere trua si utan så prangande symbol. Religiøse bygg er ikkje bare eit spørsmål om ein stad å dyrke si tru og møte sin gud eller sine gudar, men vel så mye eit spørsmål om ein stad dei herskande har brukt for å vise si makt og sin status. Nokre stadar viser dei denne med personlige palass, andre stadar med prangande bygningar som kyrkjer, moskear og tempel.
Ei av dei aller største bronsekanonane som er laga i verda gjennom tidene er denne "tsarkanonen", som blei laga i 1586 og veide 37 tonn.
Han står no utstilt i Kreml i Moskva.
(Foto: SL)
Gjennom alle tider har folk og statar brukt ein stor del av ressursane sine på å erobre andre sine ressursar eller forsvare seg mot åtak utafrå. Bronse blei i bronsealderen brukt til våpen både for fangst av ville dyr og for å føre krig mot nabostammar, seinare er det bl.a. brukt til kanonar. Jern har spela ei stor rolle i dei fleste former for våpen frå økser og pilspissar til tanks og bomber. For bruk i våpen har også ei rekke andre metall vore viktige, bl.a. til legering av jern for å gjøre stål hardare, meir varmefast eller slitesterkt. Det er knapt eit metall som ikkje er brukt i våpenindustrien, men nokre har vore spesielt viktige, som nikkel, molybden og uran.[1]
Ein svært stor del av forbruket av metall og mineral går til forbruk som hadde vore unødvendig om folk og statar kunne halde fred med kvarandre. Eg har ikkje funne noko statistikk over kor stor del av forbruket av forskjellige metall som går til våpen og militært utstyr, men det er garantert ein stor del, bl.a. av nikkel, molybden, koppar, titan, mangan, uran, niob og sjeldne jordmetall. Det er ingenting så lønsamt for mineralindustrien som ein aldri så liten krig. Bare helst «Not In My Backyard». Eit av dei beste tiltaka ein kunne gjøre for å redusere uttappinga av metallressursane er å følgje den gamle parola: «Smi våpna om til plogjern!»[2]
Den tekniske utviklinga skulle tilseie at vi no kan produsere varer som varar lengre enn dei gjorde for f.eks. 50 år sidan. I praksis er det likevel ofte omvendt. Hard konkurransen tvingar ofte produsentar til å bruke billigast mogleg materiale. Ofte blir varer bevisst produserte for å vare kort tid, så vi må kjøpe nytt. Eksempel på det er tonerkassettar til dataskrivar, som er programmerte til å slutte å virke etter eit visst antall sider, sjølv om det er sverte igjen i boksen og bildelar som må skiftast når bilen har kjørt eit visst antall kilometer.
Det er meir og meir vanlig at varer blir produserte slik at det ikkje går an å reparere eller skifte delar, og at vi derfor må kjøpe heile gjenstanden ny. Dei eldre store datamaskinane var det relativt lett å skifte delar til. No er det vanlig å bruke laptop, tablet eller smarttelefon, som er kompakte og vanskelig å skifte delar på. Når tastaturet eller skjermen går i stykker kjøper vi heller ein ny maskin. Om vi går til leverandøren og spør om dei kan reparere eller skaffe delar, får vi gjerne til svar at det ikkje løner seg. Kast skrotet og kjøp nytt! Eit ekstra problem er at mye utstyr som inneheld datateknikk kan det i nokre land vere direkte forbode å reparere sjølv, på grunn av reglar om copyright. Mens ein tidligare ofte kunne reparere bildelar som var slitte, må dei no skiftast totalt. På nokre nyare bilar er det slik at om eitt dekk blir skada, må ein skifte alle fire!
Den internasjonale arbeidsdelinga bidrar også til bruk og kast. Svært mange forbruksvarer, bl.a. elektronikk, som blir brukte i Europa, er produserte i Asia. Dei er produserte med langt lågare lønsnivå og i enorme seriar, og derfor relativt billige. Om dei skal reparerast, må det gjørast lokalt med lokalt lønsnivå. Dette gjør at reparasjonar ikkje løner seg, vi kjøper i staden nytt, og forbruket aukar, bl.a. av koppar og sjeldne metall som trengst i elektronikken.
I tillegg kjem reklamen, som fører til eit stort unødig forbruk. Først forbruket i sjølve reklamen, så at denne får forbrukarar å kjøpe meir enn dei eigentlig treng.
Det er ingen ting som tyder på at utviklinga har stansa opp på dei nemnte områda. Vi vil framleis få auka folketal og gjennomsnittlig vil dei etterspørje meir mineral. Korleis skal dette gå? Det er emne for neste kapittel.
Når vi vurderer kva ressursar som er tilgjengelig for utvinning, er det fire faktorar vi må vurdere:
Det aller meste av minerala på jorda er komplett utilgjengelig for oss, vi må nøye oss med dei øvste kilometrane av jordskorpa. Jordskorpa består av havbotnskorpe som er 5 – 15 km tjukk og kontinentalskorpe som er 30 – 70 km tjukk. Det djupaste holet i verda blei i 1989 bora ved Zapoljarny på Kolahalvøya, bare få mil frå grensa mot Noreg. Det er 12.262 m djupt, da måtte ein gi opp å bore lenger fordi temperaturen var oppe i 180 0C. Verdas djupaste gruve er Savuka gullgruve i Sør-Afrika med 3777 m. I Noreg har vi ikkje vore i nærleiken av det, dei djupaste har vore Killingdal gruve som frå 902 m.o.h. går ned til 544 m under havflata og Fosdalen som er omlag 1200 m djup.
Utviklinga i konsentrasjonen i utvunne metallmalmar.
(Foto: Simon Michaux)
Den første utvinninga av jern, koppar og sølv starta med førekomstar av reint eller tilnærma reint metall, som ikkje var kjemisk bunde til andre grunnstoff som f.eks. oksygen, karbon eller svovel. Slike førekomstar blei det raskt mindre av, og i vår tid er så godt som alle metall tatt ut som kjemiske samband. Unnataket er gull, platina og nokre andre edle metall, men dei finst til gjengjeld i svært små konsentrasjonar.
Mange mineral finst spreidde over heile kloden, men i svært varierande konsentrasjon. Kor stor konsentrasjonen må vere for at det skal løne seg å ta han ut vil variere med ei rekke faktorar. Er førekomsten stor i utstrekning eller malmen lett tilgjengelig vil ein kunne ta ut lågare konsentrasjonar, når etterspørselen aukar går grensa for lønsam malmkonsentrasjon ned. Gruveselskapa brukar å operere med omgrepet «cut-off». Ein kopparførekomst med f.eks. 1 % koppar kan ha ein cut-off på 0,2 %. Når konsentrasjonen i malmen går under denne grensa, tar dei ikkje ut meir der, i alle fall i første omgang. Mangelen på tilgjengelige rike malmar gjør at cut-off stadig går nedover og ofte tar ein opp igjen gamle gruver for å ta ut fattigare malm.
På 1800-talet var det f.eks. ikkje uvanlig med kopparkonsentrasjonar på 5–10 %. Sjølv med intensiv leiting med moderne hjelpemiddel, er det svært sjeldan ein finn noko slikt i dag. Tendensen er heilt klart at konsentrasjonane det blir drive på går ned. Når ei koppargruve som i seinare år har vore planlagt i Finnmark har ein konsentrasjon på vel 1 %, blir det rekna for å vere godt. I Sverige blir det drive koppargruver på ned til 0,2 % og planlagt nye gigantiske gruver med same låge konsentrasjonen.
Når konsentrasjonen av det metallet som skal utvinnast blir halvert, betyr det at forbruket av energi, vatn, sprengstoff og plastrør til detonering blir bortimot det doble av det det ville vore for å ta ut den same mengda metall av dobbelt konsentrasjon. Samtidig blir avfallsmengda pr. tonn salsvare dobla. Samfunnet brukar altså langt meir innsats for å ta ut den same mengda metall, og dermed aukar også naturskadane.
Det er ikkje nok å ha mye mineral som inneheld dei metalla vi er ute etter. Vi må òg ha ein teknologi for å skilje dei ut. Nokre metallsamband er langt verre å dele opp enn andre. For eksempel er det langt lettare og billigare å skilje ut jern frå jernoksyd som hepatitt eller magnetitt enn frå jernsulfidet svovelkis. Eit anna eksempel er aluminium. Mineral som inneheld dette metallet finst overalt i jordskorpa, i ei rekke mineral, bl.a. i feltspat. For dei fleste mineral er det likevel svært krevjande å skilje ut aluminium. Lettast er det å skilje ut frå bauxitt, og i praksis er det nesten bare dette som har vore grunnlag for aluminiumproduksjon. Likevel går det nesten 10 gongar meir energi på å produsere ein kilo aluminium enn ein kg jern. I Noreg har det i mange år vore forska på å produsere aluminium frå anortositt, utan lønsame resultat så langt. For aluminium vil eit teknisk gjennombrot her ville vere av stor betydning, og sikre tilførslane av dette metallet i overskodelig framtid. For dei fleste andre etterspurte metall er det derimot dårlig med tilsvarande unytta reservar.
Denne tabellen frå Australia viser kor mye innsatsfaktorar i form av kapital, arbeid, materialer, tenester og energi som går med pr. eining av mineralprodukt. og kor mye produktiviteten har gått ned, i motsetning til det som elles er vanlig i industrien.
(Illustrasjon: Simon Michaux)
Dei forskjellige metalla finst i små mengder praktisk talt overalt. Kan vi ikkje bare lage oss universelle gruvemaskinar, gå laus på kva som helst fjell og ta ut alt vi treng, eller filtrere ut alle metalla av havvatnet? Så enkelt er det nok ikkje. All mineralutvinning krev energi, og jo fattigare førekomstar vi driv på, jo meir energi forbrukar vi for å ta ut ein kilo jern, koppar eller gull. Denne energien må produserast, bl.a. ved hjelp av dei minerala vi vinn ut. Til sist kjem vi til det punktet der vinninga går opp i spinninga. I prinsippet kan vi trekke ut uran av verdshava, men dette vil krevje minst like mye energi som det same uranet vil kunne produsere i eit kjernekraftverk.
Det er ei vanlig oppfatning at produktiviteten stig i all utvinning og produksjon. Tilsynelatande skjer dette innafor gruvedrift, fordi det blir utvikla stadig større maskinar for dagbrot, og meir og meir av arbeidet blir mekanisert og automatisert. Dersom vi reknar produktivitet som tonn utvunne stein pr. arbeidstime, kan det derfor stemme at denne aukar. Men det er ikkje malm og gråberg som er utvinninga sitt mål, men metall eller mineral. Når konsentrasjonen går ned, går i røynda produktiviteten ned, målt i produsert metall pr. arbeidstime. Sjølv med ytterligare automatisering kan konsentrasjonen gå så mye ned at kvart kilo metall blir stadig dyrare å produsere.
Tabellen over utvinninga av dei mest brukte metalla viser ein enorm auke.
(Illustrasjon: Simon Michaux)
For fleire mineral har verdsproduksjonen allereie passert toppunktet, for andre vil dette komme snart. Med det enorme forbruket vi har i dag, vil vi bruke langt kortare tid på å tømme ressursane enn den tida vi har nytta dei hittil. Eit eksempel er koppar, som har vore utvunne i fleire tusen år, men halvparten av det som er utvunne gjennom tidene er gjort dei siste 25 åra. Derfor kan vi ikkje halde fram å tappe ut stadig fleire ressursar. Jo fattigare malm vi driv på, jo meir avfall vil forureine land og hav, jo meir vil vi ta nødvendige område frå jordbruk, skogbruk og fiskeri, og jo meir må vi auke energiproduksjonen.
I oljeutvinning er det vanlig å snakke om «Peak Oil», om det tidspunktet da produksjonen når sitt høgaste nivå, og byrjar å gå nedover igjen. Noreg nådde dette i 2000. For heile verda var Peak Oil for konvensjonell oljeutvinning i 2005, men pga. ukonvensjonelle og svært forureinande metodar som fracking i oljeskifer og oljesand, blei den samla toppen utsett til 2015. For gass og kol er det enno ressursar igjen til å auke utvinninga, men det vil ikkje vare lenge før ein også der har nådd toppen.
Etter kvart vil ein komme til eit samla «Peak Energy» med dei energikjeldene som er mest brukt til no. I tillegg kjem at bruken av dei nemnde energikjeldene bør reduserast kraftig av omsyn til klimaet. Kva skjer da? For å halde oppe og auke energiforbruket blir det satsa på kjernekraft og på «fornybare» energikjelder som vindkraft, vasskraft og solkraft. Men alle desse fører til auka mineralforbruk og fører oss stadig nærare eller forbi «Peak Mining». Det er særlig ein forskar, Simon Michaux, som har arbeidd med dette. Etter mange år innafor mineralnæringa i Australia kom han til at dagens stadig aukande utvinning ikkje kunne halde fram. Han skriv: «Sidan dette er ein avgrensa planet, vil det komme eit punkt da desse naturressursane vil bli tømte. Produksjonsgraden vil gå ned sidan menneskeheita er tvunge til å utvinne reservane av låg kvalitet som krev meir energi for å utvinne. Det er no tilgjengelige data som viser at nesten alle våre naturressursar har anten allereie nådd toppunktet for utvinning, eller snart vil komme dit.»[4]
For dei som vil vite meir, kan eg absolutt tilrå å bruke ein knapp time på foredraget Peak mining & implications for natural resource management.
Når dei minerala vi er ute etter utgjør ein stadig mindre del av det vi tar ut av fjellet, vil sjølvsagt mengda auke av mineral som ikkje blir brukt, som blir lagt til side som gråberg eller deponert som avgang etter flotasjon eller anna utskiljingsprosess. Koppar er eit av metalla der etterspurnaden har auka mest, samtidig som ressursane blir stadig fattigare. Det har vore brukt i kanskje 10.000 år, men omlag 97 % av uttaket har skjedd etter 1900. I 2018 var produksjonen 21 millionar tonn, med ein gjennomsnittlig konsentrasjon på rundt 0,5 % blei det tatt ut omlag 4 milliardar tonn malm. Det er gjort berekningar som tilseier at behovet i 2100 vil bli 100 mill t. Samtidig må ein rekne med ein nedgang i konsentrasjonen til 0,2 eller 0,1 %. Det vil da gi ei avfallsmengde på 50 – 100 milliardar tonn årlig. Det er så store tal at dei er vanskelig å fatte, men det er snakk om 25.000 – 50.000 gongar det Nussir ASA har planlagt å sleppe ut i Repparfjorden. I tillegg kjem ei rekke andre metall og mineral, mange av dei med langt mindre konsentrasjonar, som gull og sjeldne jordmetall. Ettersom større og større del av landoverflata blir opptatt, blir det meir og meir vanskelig å finne plass til å lagre desse enorme mengdene. Nettopp derfor er det at mineralnæringa i Noreg satsar så sterkt på å få dumpe avgangen i sjøen. Det vil gi ein stadig aukande konkurransefordel.
For å få ut mest mogleg av dei knappe ressursane, blir malmen male stadig finare, ned til 10–20 µm. Dette vil igjen føre til større energiforbruk, til at avgangsmassane spreier seg meir i luft eller vatn og til at dei blir vanskeligare å utnytte til andre formål. Dette kan ikkje gå bra, men ingenting tyder på at verken mineralindustri eller styresmakter har tatt alvoret inn over seg.
Korleis har vi kome i denne situasjonen? La oss sjå litt tilbake på historia fram til dagens internasjonale gruveindustri.