Nekrolog over Sydvaranger – eller et håp?
For fjerde gang har maskinene stansa på den største gruva som noen gang har vært i Norge. Liksom ved konkursen i 1925, bombinga under 2. verdenskrig og den statsstyrte nedlegginga i 1996 spør alle seg om dette er den endelige slutten eller om gruva ennå en gang kan gjenoppstå som Fugl Fønix av aska. Fagforening og lokalsamfunn ønsker å få gruva i gang igjen så fort som råd, mens representanter for Naturvernforbundet og MDG mener forurensing og naturinngrep fra Sydvaranger har vært så skadelig at det beste er at gruva nå blir nedlagt for godt. Begge synspunkta er veldig forståelige, men fins det kanskje et alternativ som tar hensyn til begge, et nytt og mer miljøvennlig Sydvaranger?
Lære av historia
Historia om Sydvaranger er ikke bare historia om ei gruve og et selskap, men en sentral del av historia om bergverksdrift i Norge og om gruve- og industripolitikk i mer enn et århundre. Det er blant annet ei historie om norgeshistorias største forurensing målt i tonn, om rovdrift på ressurser, kortsiktig planlegging, ukjente eiere, sløsing av milliarder og om politikere og forvaltning som har vært villige å bryte loven for å tekkes gruveselskapet. Det er på tide å se tilbake på denne historia og finne ut hvordan vi skal unngå å gjøre de samme feila om igjen.
Fra lappeavkrok til industrisamfunn
Før gruvedrifta kom i gang tidlig på 1900-tallet, blei Sør-Varanger kommune omtalt som en "lappe-avkrok". Det var Norges utpost mot øst, mot Russland, en beskjedent befolka kommune med dårlige kommunikasjoner og vesentlig samisk og kvensk bosetting. Bedriften samarbeida godt med staten og etter hvert kommunen om å gjøre grensekommunen så norsk som råd. Etter et par tiår var Sør-Varanger kommune så norsk-dominert at den ikke ville vite av verken den samiske eller kvenske historia, og at skoltesamene var den opprinnelige befolkninga sto både nordmenn, kvener og nordsamer i stor grad sammen om å ville fortrenge.
At AS Sydvaranger allerede under anleggsperioden fikk ei sterk fagforening med det heroiske navnet Nordens Klippe, er vel kjent. Mindre kjent er hvordan denne på 1920-tallet blei utsatt for noe av den hardeste fagforeningsknusing i norsk historie, og først reiste seg igjen i etterkrigstida. De fleste husker AS Sydvaranger som en ansvarlig statsbedrift, men det var privat svensk og tysk kapital som dominerte helt til den tyske kapitalen blei beslaglagt av staten etter krigen.
Gjenreising og glanstid
Under krigen blei som kjent Sydvaranger bomba så kraftig at det var lite igjen å bygge på da gjenreisinga starta. Det er ikke like kjent at styret i AS Sydvaranger ikke ville bygge opp igjen bedriften, men stikke krigserstatninga i egen lomme. Først da staten sa klart fra at det ikke blei utbetalt krigserstatning uten at det blei gjenoppbygging, kom gjenreisinga i gang, og vi fikk den lengste sammenhengende driftsperioden i bedriftens historie.
Sydvaranger var en god arbeidsplass i etterkrigstida og flere tiår framover. Den gjenreiste fagforeninga var sterk og blei respektert av ledelsen, arbeidsforholda blei bedre, og bedriften tok et stort ansvar i lokalsamfunnet. Baksida var at bedriften i stor grad fikk gjøre som den ville uten for mye innblanding av regulerende myndigheter.
Dagbrudd eller underjordsgruve
Gruver kan drives som underjordsgruver eller som dagbrudd, og ofte er det mulig å velge mellom disse to driftsformene. Mens underjordsgruver setter lite spor i overflata, fører dagbrudd til avskalling av all vegetasjon i store områder og dype sår i naturen. Gjennom alle fire driftsperiodene har gruvene i Bjørnevatn vært drevet vesentlig som dagbrudd. En rekke ganger i historia har det vært starta eller planlagt starta sjakter for underjordsdrift, men hver gang har det vært gitt opp før produksjonen har kommet skikkelig igang. Det er hele tida reine kortsiktige økonomiske vurderinger som ligger bak disse valga, om dette valget har vært lønnsomt om man ser hele driftstida under ett er høyst tvilsomt. Malmen i Bjørnevatn ligger slik til at det ved dagbruddsdrift må brytes bort mye gråberg for å komme til malmen. I glanstida fra 1950-tallet til midt på 70-tallet gikk bedriften med stort overskudd, særlig fordi man tok ut malm så lenge man kunne, men forsømte gråbergbrytinga. Resultatet blei et stort etterslep, som måtte tas igjen seinere og bidro sterkt til underskuddet fra 1976 og framover. Gråbergbrytinga har også ført med seg enorme steinhauger rundt gruva, som har tatt ennå mer natur enn sjølve dagbrudda. I svært liten grad har gråberget blitt fyllt i gamle dagbrudd og i ganske liten grad har man klart å selge dette som pukkstein. Før nedlegginga i 1996 innså bedriften at den lett tilgjengelige malmen var tatt ut og at framtida lå i overgang til underjordsdrift. I en film som blei laga like før bedriften stansa, blir det vist den nye underjordsgruva som da var klart til drift, og sagt at dagbruddsepoken er over og om bedriften starter opp igjen vil det bli som underjordsgruve. Likevel starta den nye Sydvaranger Gruve fra 2009 opp på samme måte som før. Rovdrift har ført til store ras i gruva fordi man i jakten på malmen har drevet med for bratte bergvegger, og så seint som ei uke før konkursen, kom meldinga om at bedriften hadde kjørt seg fast, det var ikke mer malm å drive på uten å gjennomføre en betydelig gråbergbryting først.
All avgang i fjorden
Fra produksjonsstarten i 1910 har avgangen fra separasjonsverket blitt skylt ut i Langfjorden og Bøkfjorden, godt iblanda diverse mer og mindre giftige kjemikalier. Den første protesten mot forurensinga av fjorden kom allerede i 1910, men seinere stilna det. Langt fleire levde av gruva enn av fiske, og en ødelagt fjord blei underordna. Så underordna at ikke en gang Naturvernforbundet, som hadde lokallag i Sør-Varanger fra 1951, klaga på denne forurensinga som da var den største i Norge, målt i tonn. Seinere blei fjordforurensinga supplert av at pelletsverka, som sto ferdige i 1969 og 1974, spydde ut røyk med høgt innhold av dioksin, som forgifta både fiskevatn og jordbruk i området rundt. Dette utslippet stansa ikke før pelletsverka blei stansa på 1990-tallet.
Hvorfor nedlagt?
På 1980-tallet kom det en politisk vind i retning av nedlegging av industri, særlig statsbedrifter, dette ramma bl.a. Norsk Jernverk og Kongsberg Våpenfabrikk. Nedlegginga av AS Sydvaranger var en statsstyrt prosess, med seigpining fra 1985 til 1997. På den ene sida var jernprisene på verdensmarkedet lave, på andre sida hadde rovdrifta ført til at det ville bli uforholdsmessig dyrt å fortsette med dagbrudd. I tillegg kom at bedriften brukte flere hundre millioner på et mislykka svampjernverk i Emden i Tyskland, som knapt var kommet igang før det var konkurs. Sydvaranger dreiv også kostbar mineralleiting rundt i Nord-Norge, og tok seg av flere gruver som ga mer utgifter enn inntekter, bl.a. Biedjovággi. Til sammen brukte staten flere milliarder på AS Sydvaranger. Store deler av disse pengene gikk til klargjøring for framtidig drift, på begynnelsen av 1990-tallet blei det brukt 850 millioner kroner til å klargjøre for underjordsdrift, og mye på utvikling av nye produkter. Dette var investeringer som kunne gitt videre produksjon, men som var bortkasta da bedriftens egen ledelse her blei overkjørt av politikerne som ville ha nedlegging uansett. Nedlegginga var uttrykk for den samme kortsiktige tenkinga som har prega en del urealistiske gruvesatsinger de siste åra. Man går ut fra at mineralprisene vil holde seg på samme nivå, eller at utviklinga vil fortsette i samme retning, i stedet for å forberede seg på de endringene som man burde vite at kommer.
Alt galt i mellomperioden
Ved nedlegginga var alle klar over at det var malmressurser igjen for flere tiår med drift. Men når politikerne hadde klart å nedkjempe både fagforeningene og bedriftsledelsen som ønska å videreføre drifta, blei det viktig for dem å hindre alle tanker om fortsatt eller ny drift. Alt flyttbart utstyr blei solgt på billigsalg, dagbrudda og underjordsgruva blei fylt opp med vann og to fullt brukbare pelletsverk og pumpeanlegg for vann til verket blei revet ned. Dette gjorde at selskap som ønska å starte opp igjen fikk alle odds mot seg, og det var først da malmprisene steig kraftig at det for alvor blei aktuelt med ny start.
Gavepakker
I 2005 lanserte regjeringa sin nordområdesatsing. Sentralt i denne var daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre, som sørga for millioner fra UD til et nordområdesenter starta av hans nære venn skipsreder Felix Tschudi. Tschudi var på leiting etter område for etablering nær grensa mot Russland, da plutselig Sydvaranger gruve med fabrikk- og havneområde var til salgs for en slikk og ingenting. Tschudi kjøpte hele pakka, delte opp i flere selskap, beholdt deler som var verdt langt mer enn han hadde kjøpt alt for. I tillegg til denne gavepakka fra Sør-Varanger kommune og Varanger Kraft, stilte Innovasjon Norge med et "lån" på 90 millioner kroner.
Myndighetene stilte også opp med andre gavepakker, som kanskje var like mye verdt. Det første var at Næringsdepartementet, mot krav fra halve kommunestyret og fylkesmannen avgjorde at SVG skulle få starte opp uten konsekvensutredning. Dette sparte selskapet for både tid og penger, samtidig som man unngikk problemet med at en konsekvensutredning kunne avsløre at de planlagte utslippa ville være i strid med flere lover. Deretter ga så miljømyndighetene, med en tidligere Sydvaranger-ingeniør som saksbehandler, bedriften alle de tillatelser de ønska til utslipp av avgang med kjemikalier til fjorden.
Den store verden
Gjenoppstarten av Sydvaranger ga gruvearbeidarane og Sør-Varanger-samfunnet et møte med den internasjonale gruveindustrien og kulturen der. Løftet om at selskapet skulle være norsk blei glømt så snart handel og tilskudd var på plass, og Tschudi solgte så gruva til et nyoppretta selskap i Australia. Den største eieren har klart å skjule seg bak stråmenn fram til denne dag. Det var aldri tvil om at hensikten var kortsiktig profitt, med minst mulig ansvar. Her var ikke mye av det AS Sydvaranger var kjent for, at bedriften tok samfunnsansvar, eller som det nå gjerne kalles "Corporate Social Responsibility". Sydvaranger Gruve gikk til og med til rettssak mot kommunen for å slippe eiendomsskatt. Hver gang SVG fikk ønskene sine innvilga hos myndighetene, viste gjerne begge sider til hensyn til arbeidsplassene.
Gjenoppstarten som var beregna å koste 700 millioner endte på vel det tredobbelte. Stigende jernpriser gjorde likevel at verdien av bedriften fór i været og Northern Iron så en sjanse til å innkassere et overskudd på investeringene. De la ut hele bedriften på salg på verdensmarkedet, og fikk tilbud på opptil 3,3 mrd., før de potensielle kjøperne i India og Russland begynte å se nærere etter hva de holdt på å kjøpe, og fikk kalde føtter.
Vegen mot konkursen
Mens bedriften gikk ganske godt, blei topplederne belønna med millionbonuser. Det fortsatte etter at malmprisene begynte å gå nedover, og inntektene blei dårligere. Da blei det begrunna med at i dårlige tider er det viktig å holde på gode ledere, og at disse derfor måtte få en ekstra påskjønnelse. Dette hindra ikke toppledere i å rømme den synkende skuta, og direktørene skifta alt i ett, hele tida utlendinger som knapt nådde å lære litt norsk før de hasta videre. I 2014 hadde Sydvaranger et underskudd på mer enn 1,1 milliard kroner. I håp om å redde bedriften blei det satt igang ei rekke desperate tiltak, som at fagforeninga gikk med på å redusere lønna med 3 %, året etter at lederne fikk 6 millioner i bonus.
Sommeren 2015 var hele gruva verdsatt til under 30 millioner kroner, eller under en prosent av budet tre år tidligere. Stort bedre kan det ikke illustreres hvor totalt upålitelige påstander om verdier og gruver og mineralforekomster er.
Konkursen var lenge venta og kom knapt som sjokk på noen. At det ikke var tilgjengelig malm igjen å drive på viser at bedriften hadde planlagt å skumme fløten og ta ut mest mulig før den uunngåelige konkursen kom.
Et femte forsøk?
Ikke før var konkursen et faktum, før spekulasjonene starta om ny oppstart under nye eiere. Sett ut fra arbeiderne og lokalsamfunnet hadde det sjølsagt vært ønskelig, men man bør ikke ennå en gang ofre alle krav om fornuftig drift av hensyn til arbeidsplassene. Det er gjort så mange feil både i siste og forrige driftsperiode at man før en eventuell ny oppstart må sikre seg at disse ikke blir gjentatt. Praksisen til Sydvaranger Gruve / Northern Iron har gått i stikk motsatt retning av det norsk mineralnæring trenger. Derfor er det å håpe at konkursen kan føre til en snuoperasjon.
Gruvene i Bjørnevatn har ennå malmressurser for å drive i 10-30 år, avhengig av driftstempoet. Det er nok til at det er verdt å planlegge og forberede en drift med en driftsmetode som ikke fører til mer naturødeleggelser, men derimot bidrar til å rydde opp etter de ødeleggelsene som er gjort. Dagens jernpris gjør at det ikke haster med å komme igang igjen med produksjonen, det er bedre å bruke tida til å forberede start når prisene stiger igjen.
Her er noen krav som etter min mening bør stilles:
– Fordi det har kommet et nytt lovverk etter at gruva blei starta opp sist, må det ikke settes igang uten full konsekvensutredning.
– Det skal som hovedregel drives som underjordsdrift
– Separasjonsprosessen bør legges om til lukka tørrprosess uten bruk av kjemikalier.
– Vannforbruket må reduseres så det ikke blir drevet rovdrift på vanna rundt Kirkenes.
– Avgang frå separasjonen skal brukes til nyttige produkter og/eller fylles tilbake i dagbrudda, gjerne sammen med gråberg. Ettersom dagbrudda blir oppfylt, skal de dekkes med vekstmasse og revegeteres.
– Den nye bedriften må utvikle videreforedling av malmen, med utgangspunkt i det utviklingsarbeidet som blei gjort på 1990-tallet.
– I tillegg må det stilles krav til hva som skal gjøres med deponia i Langfjorden og Bøkfjorden, men det vil bli krav til staten, ikke til det nye selskapet.
Blir dette gjennomført kan konkursen til Sydvaranger vendes fra en dårlig til en god ting og den femte driftsperioden kan bli en begynnelse til mer miljøvennlig gruvedrift i Norge. Mange vil nå sikkert innvende at det er det ikke økonomisk grunnlag for, at gruver bare lønner seg dersom de få lov å drive billigst mulig uten å ta miljøhensyn. Til det kan man si at klarer de ikke drive forsvarlig får det heller være. På andre sida har Norge kasta bort så mange milliarder både på miljøskadelig gruvedrift og på håpløse prosjekter som ikke har ført til noe, at det nå er på tide heller å bruke penger på å støtte opp om ei utvikling av gruver uten forurensing.
Svein Lund
Nettstaden gruve.info er redigert og for ein stor del skrive av Svein Lund, men andre må gjerne bidra.
Kontakt redaksjonen
