Noko av reknestykket blei 17.–18. mai lagt fram på Arctic Business Forum, som i år blei arrangert i den finske byen Kemi, heilt inst i Bottenvika. Der var det samla ei rekke finske og svenske og nokre få russiske representantar frå næringsliv og tilknytta herligheitar som konsulentselskap og forskarar, for å presentere bidraga sine til kunnskap og scenarier om kva vi har i vente i nordområda. Da deltakarane kom, fikk dei utdelt den nyprenta "Arctic Business Forum Yearbook 2007", og dette skriveriet bygger på denne boka i lag med inntrykk frå to dagar på konferansen, samt litt leiting i andre kjelder.
For nordlige del av Finland er det allereie i gang ei rekke gruver. Ved sida av kromgruva i Kemi er det bl.a. gruver etter nikkel, gull og ametyst i Sodankylä, kobolt i Juomasuo, sink og koppar i Pyhäsalmi, gull i Ahmavaara, Kontijärvi og Europas største gullgruva i Kittila. Den siste står no foran utviding, det er planlagt gruve etter gull m.m. i Rompas i Ylitornio, nikkel i Sakatti, vanadiumgruve i Taivalkoski, sølvgruve i Taivaljärvi, jern, titan og vanadium i Otanmäki, apatitt i Sokli, jern i Kolari, platina i Suhanko og gjenoppstart av katastrofegruva i Talvivaara. Til saman er det snakk om gruveinvesteringar på rundt 80 milliardar kr. i løpet av få år.
For Sverige er dei forventa gruveinvesteringane i Norrbotten og Västerbotten nesten like høge, med utviding av LKAB, nye eller gjenoppståtte jerngruver i Pajala, Jokkmokk, Lannavarrra og Rakkurijoki, koppar i Laver og gull/koppar i Pahtohavare, gull i Fäboliden og nikkel i Rönnbäcken. Presentasjonen av svensk gruvesatsing på konferansen skjedde under overskrifta "Sustainable and innovativ
På Kolahalvøya er det også store gruveplanar på gang, anslått til noko over 40 mrd. kr.
Kva så med Noreg? Her har nok ikkje forfattaren fått med på langt nær alt som er på gang, men uansett kan vi ganske trygt slå fast at Nord-Noreg kjem på ein klar sisteplass. Sjølv Nussir blir smågutt samanlikna med dei store satsingane i nabolanda. Ei pålitelig berekning av moglege og sannsynlige gruveinvesteringar i Nord-Noreg er det vel framleis ingen som har gjort.
Slår vi dette saman får vi altså forventa investeringar i vindkraft på 400 mrd. kr, mot omlag halvparten for gruvedrift. Av 12 satsingsområde er det vindkraft som er det aller største, eit hakk foran petroleum og kommunikasjon. Til saman betyr dette enorme naturinngrep i alle tre landa og knapt nokon har oversikt over kva verknadane blir for natur, reindrift og turisme. Det kan ein ikkje lese ut av tala på investeringspotensiale. Også vasskraft er planlagt bygd ut, med større og mindre anlegg, men den aller mest kontroversielle kraftplanen er bygginga av eit heilt nytt kjernekraftverk i Pyhäjoki, 10 mil sør for Oulu. I fleire år har det vore protestert frå miljøorganisasjonar, men det har ikkje ført fram og no er grunnarbeidet i gang. Verket skal etter planen vere i produksjon frå 2024. For Arctic Business Forum er det bare ei av mange investeringar.
I motsetning til Nord-Finland er det i Sverige og Noreg langt mindre planar for industriutvikling i nord. For Noreg er stort sett i Hammerfest at ein utgivarane av årboka har registrert noko industriplanar, med idear om aluminiumsverk og stålverk, begge delar høgst usikre planar som det er liten grunn til å tru det vil bli noko av.
Særlig kjent er Rovaniemi, som har satsa stort på å marknadsføre seg som julenissen sin heimstad. Historia om korleis ein har klart det, er ei fantastisk historie om kva ein kan gjøre med smart marknadsføring av ein ide utan realitetar bak. Allereie i 1927 var det ein medarbeidar i finsk radio som kom på ideen om at julenissen sin verkstad var funne på fjellet Korvatunturi nær grensa til Russland. Seinare fann ein at for turistnæringa var det lurare å flytte det til lenshovudstaden Rovaniemi, der det låg betre til rette for å bygge opp turismen. Sidan har det, bl.a. med inspirasjon frå Disneyland, tatt fullstendig av, og alle slags julenissearrangement, post, suvenirer, hotell osv. sysselsetter no hundrevis i turistnæringa.
Så profitabel var ideen om julenissen i Rovaniemi at han ga avleggarar. I Kemi kom ein på at Julenissen og måtte ha ein sommarstad, og det var det naturlig å legge til kysten. Kemi erklærte seg som "Official Port of Santa Claus, og nede ved hamna blei det oppretta "Santa Claus Seaside Office". Dette har ope for turistar på sommaren, og elles for spesielle arrangement, som "Get together evening" for Arctic Business Forum. Kemi har gjort sitt beste for å etterape storebror Rovaniemi i turistsatsinga. Eit av dei meir vellukka påfunna er å bruke den noko avdanka isbrytaren Sampo til cruise i isen på vinteren, inkl. bading eller rettare flyting i isvatn i overlevingsdrakter. I vinter har over 20000 turistar betalt for dette tilbodet. Eit anna turistpåfunn er snøfestningen, som til no har vore i vintersesongen, men som no skal bli heilårlig! Til og med midnattsola klarer Kemi å selge til turistane, sjølv om byen ligg sør om polarsirkelen og strengt tatt ikkje har noko midnattsol å selje. Turistsatsinga i Nord-Finland slår allereie ut tilsvarande i Sverige og Noreg, men meir skal det bli. For overslaga over moglege investeringar i turistnæringa dei næraste åra er på omlag 50 mrd. kr i Finland, mot bare 10 mrd. i Sverige, 7 mrd. i Noreg og 1 mrd. i Russland. Det er både snakk om utviding av eksisterande anlegg og bygging av heilt nye.senter, mange av dei i milliardklassen. Ein større og større del av turistane til Nord-Finland kjem direkte frå utlandet med fly, og nylig blei det skrive kontrakt om oppretting av direkte linjer Beijing – Rovaniemi og Shanghai – Rovaniemi!
I Sverige er det stor satsing på jernbanen i nord. Neste år startar bygginga av Norrbotniabanan, ei heilt ny jernbanestrekning langs kysten mellom Umeå og Luleå. Samtidig er det planlagt jernbane Pajala-Svappavaara, i første rekke for malmtransport, og dobbeltspor på malmbanan Kiruna–Narvik. Dobbeltsporet er no ikkje så sikkert som ein trudde før, da Sverige planlegg ei stor utbygging av hamna i Luleå, den såkalla Malmporten. Ved hjelp av isbrytarar skal ein kunne ta mye meir av jernmalmen ut denne vegen, så behovet for transport til Narvik blir mindre.
I Finland er allereie arbeidet i gang med å ruste opp vegen dei 300 km frå Kolari til Kilpisjärvi og grensa mot Troms. Her har tidligare vore lansert planar om jernbanebygging, men dette ser ut å vere lagt bort, i staden satsar ein på jernbane til Kirkenes, utan at det er bestemt noko endelig her. Frå norsk side er det uttrykt slik i Nasjonal Transportplan 2018-29: "Dersom finske statlige myndigheter tar initiativ til å utrede en jernbaneforbindelse mellom Finland og Kirkenes, er norske myndigheter positive til å bidra i et slikt arbeid." I samband med gruveplanane er det tenkt å ruste opp og bygge fleire nye jernbanestrekningar i Nord-Finland, og nokre planlagte gruver vil og krevje nye vegar. For oss på norsk side er det verd å merke seg planar om opprusting av vegen over Sevettijärvi, som i dag er kortaste veg mellom Karasjok og Kirkenes.
Kor er så Noreg når det gjeld infrastrukturen? Den største einskildinvesteringa er innafor kraftforsyning, der det er berekna bygging av leidningar for omlag 20 milliardar kr. Jernbane Fauske – Tromsø har vore diskutert i mange år, og ingenting avgjort, men regjeringa ønsker nye utgreiingar, ein godtar ikkje utan vidare Jernbaneverket sin konklusjon om at denne utbygginga ikkje vil vere lønsam. Elles er det i første rekke opprustning av E6 som er prioritert i Nasjonal Transportplan, ved sida av flyplassbygging i Bodø og Rana.
Isen i Arktis smeltar og samtidig blir det bygd kraftigare isbrytarar. Det opnar for stadig meir transport i nord. Og her er ein av dei største satsingane til Finland. I motsetning til Noreg, som stort sett har isfrie hamner heile vegen, er store delar av Austersjøen dekka av is på vinteren. Under konferansen i Kemi midt i mai låg isen så langt vi kunne sjå. For finske hamner og eksport er isbrytarar derfor heilt avgjørande, og finske skipsverft har også spesialisert seg på å bygge isbrytarar både for eige bruk og for eksport.
Vi fikk høre om "sustainable tourism", men kva som er bærekraftig med å fly tusenvis av nyrike kinesarar halve kloden rundt for at dei skal få sjå dei siste påfunna til turistindustrien i Rovaniemi, det er ikkje så lett å forstå. Så vidt eg kunne sjå var det ingen representantar for miljøverninteresser blant deltakarane på konferansen, i alle fall ikkje som syntest.
Noreg var likevel sterkt med i mange av dei analysene som blei lagt fram av noverande og framtidig næringsutvikling, og ikkje minst i strategiane for utviklinga av kommunikasjonane over grensene, både med vegar, jernbanar og flyruter. Finland vil vere del av Arktis, men sidan dei mista den finske korridoren etter andre verdskrigen, er det vanskelig å vere med for fullt. Ein jernbane direkte til Kirkenes vil bl.a. kunne kople finsk malm direkte på nordaustpassasjen til Aust-Asia. Slike idear har utvilsamt stor betydning for Noreg, men følgjer vi med på kva det kan bety for oss – på godt og vondt?
Svein Lund