Hvem har ansvaret etter gruvedrifta?

Over hele verden finner vi spor etter tidligere gruvedrift – eller forsøk på å mineralutvinning. Noen steder er spora skjult av nye aktiviterer eller revegetering og tilbakeføring til naturen. Men alt for mange steder er det gjort lite eller ingenting. Åpne dagbrudd skriker mot oss, gruveganger er usikra og fylt med skrot, og forurensing fortsetter å renne fra gruveområdene. Vil vi ha det slik?

I Finnmark har vi vår del av dette, som nedlagte kobbergruver i Kåfjord i Alta, i Kvalsundområdet og i Guovdageaidnu, som kortvarige uttak av naturstein, pukkstein og sand rundt omkring i fylket. I Sør-Varanger er det gjort landskapsendringer så enorme at de aldri vil kunne repareres. Jo, vi trenger mineraler, men er det ikke mulig å ta dem ut på en mer forsvarlig måte?

Vi vil sette søkelyset på hva som skjer i Guovdageaidnu kommune. Der har vært ei kobber- og gullgruve i to omganger, til sammen ti år drift. 34 år etter siste avslutning er gruveområdet fortsatt et ruinlandskap. Vi har gjentatte ganger tatt det opp med myndighetene at der må gjennomføres ei fysisk, kjemisk og biologisk restaurering, men uten å få gehør. Myndighetene synes ikke å bry seg om de skadene som er gjort, men er bare opptatt av å få i gang nye gruver, som vil gi liknende skader.

Se bildedokumentasjon av gruva i Biedjovággi under og etter drift .

– Riebanvárri er gitt opp og delvis opprydda. Har noen dokumentert hvordan det ser ut i dag?

– Náránaš er oppgitt etter en del uttak. Finnes det en plan for opprydding?

Bruddet i Náránaš er godt synlig fra det andre bruddet på Gaskabeaivárri.
(Foto: SL)

Sommeren 2014 var eneste produksjonen i Náránaš-bruddet et knuseverk som sorterte ut pukk, grus og sand.
(Foto: SL)

Her er vegetasjonen skrella av og så er det sprengt videre.
(Foto: SL)

Her er skåret ut blokker i Náránaš.
(Foto: SL)

– Gaskabeaivárri har vært i drift i mange år, men det meste blir eksportert som stor blokk og det er minimalt med arbeidsplasser lokalt. Eieren betaler ikke avgift til kommunen som de skulle, og kommunen har tapt store penger på anlegget. Hvor lenge skal de kunne drive slik? Finnes det noen avtale for avslutning?

Bruddet i Gaskabeaivárri i forgrunnen og Náránaš i bakgrunnen
(Foto: SL)

Bruddet i Gaskabeaivárri er bare i drift i sommersesongen. Om vinteren beiter rein tett inn på bruddet.
(Foto: SL)

Lasting av stein på trailer, Gaskabeaivárri. Det blir ikke mange arbeidsplasser når steinen blir eksportert ubearbeida.
(Foto: SL)

Saging av blokkstein i Gaskabeaivárri.
(Foto: BG)

Dette bilvraket har stått i mange år ved utgangen av den midlertidige vegen mot Gievdneguoika.
(Foto: SL)

Den såkalla revegeteringa har gått ut på å trekke bjørkekratt med røtter midt ut i vegen, men terrengkjøretøy har ingen problem med å svinge utenom. Resultatet er at vegen bare har blitt breiere.
(Foto: SL)

– Ádjit: Kommunen godtok reguleringsplan i 2005. Det er tatt ut en del stein av det lokale selskapet Áilu fuchsit, som etter et par år gikk konkurs og blei overtatt av Oslo-firmaet Arctic Fuchsit, leda og eid av Hugo Jørgensen. Siste kjente uttak var i 2014 eller 2015. Siden har maskiner og utstyr stått der. 7 km fra offentlig vei står en gravemaskin, en konteiner, ei brakke, to oljetanker og 5-6 oljefat og diverse større jernskrap. Gravemaskinen er forlengst ute av stand til å bevege seg for egen maskin, brakka holder på å falle fra hverandre, konteineren er åpen i ei side med masse utstyr i, oljefata ruster og olja vil før eller siden renne ut i naturen. Det er gjort inngrep på to steder. Det er tatt ut stein for salg opp mot Ádjit. Her er også mye skrot liggende i terrenget. Det er gravd ut mye løsmasser og stor stein, som ser ut å være gjort uten plan og uten noen nytte.

Vi har dokumentert tilstanden gjennom flere besøk, fra 2006 til 2025. Den eneste endringa er mer forfall, mer rust og mange hakk nærmere at olje og kjemikalier vil lekke ut i naturen og videre til vassdraga. Ingen har tatt ansvar i denne tida, bortsett fra at ei lita hytte som sto der i 2017 nå er flytta bort.

Ádjit 2006

Allerede i 2006 sto denne rustne oljetanken ved Ádjet – og der står den fortsatt nesten 20 år seinere
(Foto: SL)

Gravemaskinen sto der vinteren 2006, og var da ennå kjørbar.
(Foto: SL)

Maskinen kom tydeligvis fra Klasvoll maskinstasjon i Nordreisa. Dette selskapet gikk konkurs i 2017.
(Foto: SL)

Ádjit 2010

Bruddet i fjellsida på Ádjit sommeren 2010.
(Foto: SL)

Også andre har interessert seg for fjellet Adjit. På toppen har både Telenor og Forsvaret master.
(Foto: SL)

Ádjit 2011

Bruddet i fjellsida på Ádjit vinteren 2011.
(Foto: SL)

Vi kan her se at allerede i 2011 sto gravemaskinen i samme posisjon som den står nå. Betyr det at den ikke har vært brukt siden. Vi skimter også brakke, kontainer og oljetanker, som fortsatt står der.
(Foto: SL)

Ádjit 2017

Slik så det ut i 2017
(Foto: SL)

I 2017 sto fortsatt denne lille hytta der, men den skal være henta tilbake av selgeren, da den aldri blei betalt.
(Foto: SL)

Oljetank fra Statoil. Når ruster den i stykker og olja renner ut?
(Foto: SL)

I brakka så det ut som den var forlatt i går.
(Foto: SL)

På oppslagstavla sto fortsatt HMS-regler for Ailu Fuchsit
(Foto: SL)

Og i hylla lå kopper og diverse utstyr. Som om arbeiderne ville komme tilbake neste dag.
(Foto: SL)

Ádjit 2025

Når vi kommer opp til steinbruddet er det første vi møter skrot i terrenget
(Foto: SL)

Bruddet står som det blei forlatt i går, med fullt av skrot i terrenget
(Foto: SL)

Blant annet denne tanken, som kanskje har vært brukt til vann.
(Foto: SL)

Fra steinbruddet.
(Foto: SL)

Sprekkene i beggene i bruddet der det er skåret ut med diamantsag viser at denne steinen ikke duger som naturstein
(Foto: SL)

Dette bildet av steinen viser at den på langt nær har en kvalitet som naturstein som kan sammenlignes med det beste bruddet i Gaskabeaidvqrri. Det er for lite variasjon i mønsteret og for små flater til å kunne bruke til større plater.
(Foto: SL)

Vegen fra bruddet ned til "hovedkvarteret" er av blanda kvalitet.
(Foto: SL)

Når vi nærmer oss lagerplassen ser vi at gravamaskin, brakke og konteiner står som før, bare hytta er borte. Steinen i forgrunnen viser merker etter sprenging.
(Foto: SL)

Gravemaskinen er forlengst ute av stand til å kjøre for egen maskin, og det ene beltet har falt av..
(Foto: SL)

I arbeidsbrakka har takplatene begynt å falle ned, men ingen har verken satt dem opp igjen eller rydda bort.
(Foto: SL)

Jernkonstruksjon som ligger og ruster i terrenget.
(Foto: SL)

Den store konteineren er nå helt åpen på ei side, så folk og dyr kan forsyne seg om de måtte finne noe av interesse.
(Foto: SL)

Naturen er ikke en forbruksvare som vi skal bruke opp. Om vi skal utnytte lokale mineralressurser, må det gjøres på en forsvarlig måte og ryddes og revegeteres etterpå. Det vi har sett hittil er dessverre ingen forsvarlig mineralutvinning, men bruk og kast, både i Biedjovággi og i steinbrudda for naturstein.

Slik kan det ikke fortsette. Vi vil etterlyse hva tidligere og nåværende eiere av bruddet i Ádjit, Guovdageaidnu kommune og grunneier FeFo vil foreta seg for å rydde opp etter den mislykka utvinninga. Vi vil også etterlyse hvilke planer det er for avslutning og etterbehandling av de tre brudda i Riebanvárri, Náránaš og Gaskabeaivárri.

Med hilsen

Naturvernforbundet i Ávjovárri

Piera Jovnna Somby, leder

Svein Lund, saksbehandler

Hvem har ansvaret etter gruvedrifta? – Noen erfaringer fra Guovdageaidnu